Knut Heier - Mitt geologiske liv etter 1960

Jeg (Knut Bjørlykke) fikk dette etter at Knut Heier døde
Knut Heier
(20 April 1929 – 14 September 2008) 

Mitt geologiske liv etter 1960 ”in shorts”. 

Etter å ha tatt beslutningen om å reise til Rice og ikke til Rødsand var spørsmålet hvordan jeg skulle komme dit. Familien besto nå av han selv, Ragnhild og Einar (født 18.12.59). Jeg søkte, og fikk, et Fulbright reisestipend for familien. Dette takket jeg imidlertid nei til da det var med en betingelse at jeg skulle reise tilbake til Norge og det ville jeg helst skulle bli etter eget ønske.

 

 

Jeg søkte imidlertid isteden emigrant visum til USA og fikk også dette. Så var det selve reisen. Det gikk an å fly også i 1960 med mellomlanding på Keflavik til New York og derfra videre til Houston. Jeg fant imidlertid at dette ville bli for strevsomt med en baby på noen måneder. Isteden sjekket jeg med D.N.A. rederi og de kunne gi oss plass på M.S. Uddeholm fra Svenske Amerikaljnjen som gjorde jordomseilinger i kompaniskap med dem medbringende bl.a. akevitt som ved hjemkomsten var blitt ”linjeakevitt”. Uddeholm skulle gå fra Gøtebog i midten av September, men ble noe forsinket så vi kom ikke av gårde før ved månedskifte September/Oktober. Selve reisen er en historie i seg selv, men den får heller vente til jeg skriver min biografi. P.g.a. full storm i Nordatlanteren der radaren blåste i stykker så vi måtte gå med redusert hastighet og regelmessig tuting i sirenen tok turen til Jacksonville i Florida 13 døgn. Selv om Uddeholm skulle fortsette til Houston måtte vi gå i land i Jacksonville som første landingsted i U.S.A.og fly derifra til Houston der John Adams møtte oss. Vi opplevde snart vår første orkan, Carla, men det gikk bra for det område vi bodde i . 

Forskningsmessig betydde de to årene på Rice meget for meg. Når jeg nå ser gjennom min publikasjonsliste må de ha resultert i undekant av 10 publikasjoner. Den største på ca. 150 sider ”The geochemistry of the alkali metals” på vel 150 sider ble trykt i Phys. and Chem. of the Earth og kom ut i 1964. Det mest interesente var imidlertid bestemmelsene av U, Th og K i bergarter ved radiometriske målinger. Å utvikle apparatur for dette var John Adams hovedinteresse og jeg satte senere opp mulighetene for dette i Canberra og Oslo.  På Rice kunne jeg bare være i to år som post.doc så da jeg fikk et brev fra Ross Taylor, min gamle venn fra Oxford viss forlover jeg hadde vært da han og Noel giftet seg i Christ Church Cathedral, om jeg ikke kunne tenke meg å komme til A.N.U. så var dette fristende. Jeg hadde fått et tilbud fra Eric Simpson i Cape Town om å komme dit. Dette slo jeg raskt bort da jeg ikke var noe særlig begeistert for regimet i S.A. (for å si det mildt).  Jeg hørte også fra Ted Ringwood som mente at ANU ville være et passende sted for meg. Han hadde jeg truffet først i Oxford der han var en kort tid på retur fra Harvard til ANU. Ross skrev at Prof. Jaeger ., Chairman of Dept. of Geophysics i Research School of Physical Sciences, ville komme til Houston (Shell eller Humble) like før jul 1961 så hvorfor kunne jeg ikke kontakte han. Jaeger var en av de mest interessenge personer jeg noen ganger har truffet. På mange måter kan jeg best sammenligne han med Ewing ved Lamont som jeg for øvrig traff  for første gang i Canberra og hadde senere god kontakt med.  Jeg kontaktet Jaeger og han kom hjem til middag en kveld. Dette resulterte i et tilbud om et ”Senior Fellowship” ved ANU som jeg aksepterte. 

Sommeren 1962 reiste vi tilbake til Oslo for å selge leilighet og ellers ordne opp før vi dro til Australia som den gangen var langt borte. Vi bestemte oss for ikke å fly, men ta båt fra Plymouth til Sidney. ANU betalte lønnen min fra vi dro fra Oslo. I slutten av August dro vi derifra utstyrt med emigrant visum til Australia. Så nå hadde jeg som norsk statsborger med pass utstedt av det norske generalkonsulat i New Orleans emigrantvisa til både USA og Australia.  M.S. Oronsay var  en P and O liner og brukte ca 33 døgn på turen til Sydney. Underveis var vi innom Gibraltar, Neapel, Port Said, Aden, Bombay, Penang, Singapore, Freemantle før vi kom til Sydney. Det var derfor en meget interesent  tur der vi så meget. Ross møtte oss og kjørte oss til Canberra som i 1962 var en liten by med ca. 25000 innbyggere. Dette hadde økt til 55000 da vi reiste derifra i 1968 og har nå nesten en halv million. 

ANU vil jeg rangere som et av de beste universitetene i verden , særlig Research schools som vi tilhørte. Department of Geophysics ble snart forandret til Department of Geophysics and Geochemistry og lå under Research School of Physical Sciences men er senere blitt en Research School of Earth Sciences. Assosiert med Research Schools var det en egen School of General Studies som fungerte som et vanlig universitet. Selv hadde vi ingen undergraduates eller forelesnings plikter, bare graduate students og Jaeger oppfordret oss til ikke å ha mer enn 2 på en gang. Vårt Detpartment var nok et av de fremste i verden innen sitt fagområde og de fleste ”som talte” kom innom en eller annen gang. Jeg økte derfor bekjentskapskretsen betraktelig, noe som senere i livet har kommet godt med. 

Høsten 1965 spurte Frank Turner meg om jeg kunne komme til Berkley som visiting professor et halvt år fra januar 1966. Det gjorde vi. Familien hadde nå fått en tilvekst med vår datter Ellen som ble født i Canberra i 1963. Vi fløy til San Fransisco like over jul etter en mellom landing i Honolulu der jeg ga noen forelesninger. Tidlig på sommeren reiste familien til Oslo mens jeg dro på en forelesningsturne og kom til Oslo først i slutten av juni. Jeg hadde søkt et professorat i Oslo som Henrich Neumann fikk etter hva jeg forstår mye bråk særlig mellom hans tilhengere og Ivan Rosenqvists. Jeg er glad for at jeg hadde vært på den andre siden av kloden. Jeg ble imidlertid nå fortalt at det ble arbeidet for å opprette et professorat i geokjemi og at de håpet jeg ville være interessert. Vi fløy tilbake til Canberra i juli. 

I Canberra var vi en gruppe av verdenskjente forskere på omtrent samme alder som sosialt gikk meget godt sammen. Jeg kan nevne Ross Taylor, Ted Ringwood, Ian McDougall, Dave Green, Bill Compston, John Lovering, Berry Raleigh, Merv. Patterson (som var noe eldre). På toppen av kaken satt Jaeger som den ubestridte sjef. Tom Barth, som bodde hos oss i noen uker, sa at dette minnet han om miljøet ved Geophysical Lab. i 30-årene. Jeg arbeidet med radiometri, røntgen spektrogrfai, electron microrobe og masse spektrografi for aldersbestemmelser. 

Jeg fikk professoratet i geokjemi i Oslo i 1967 og reiste tilbake høsten 1968 via USA. Familien forlot meg i San Fransisco.Selv dro jeg først til Baton Rouge der jeg sammen med Gale Billings som hadde vært graduate student på Rice, skrev bidragene om alkali elementene for Handbook of Geochemistry og deretter dro på en forelesningsturne. Jeg reiste til Prague for å delta på verdenskongressen og kom dit om kvelden før russerne. Alt dette og hvordan jeg kom ut derifra får vente til ”min biografi” blir skrevet. I Oslo slo jeg meg ned på Tøyen og overtok Barth’s gamle kontor. 

Jeg tok raskt initiativet il ”En norsk geotravers”. Dette var tanker jeg hadde luftet med Markvard Sellevoll på et AGU møte i Washington i 1966. Det var i grunnen tuftet på Holtedahls gamle profil gjennom norsk geologi der mange geologiske prosesser, aldre og bergarts typer kunne diskuteres. For å realisere prosjektet måtte det trekkes inn krefter fra hele landet noe som da også ble gjort. Foruten fra Tøyen deltok forskere fra Blindern, Bergen, NGU. Adolf Sandbo, daværende direktør for NAVF, ble begeistret for ideen og prosjektet fikk hele tiden betydelig støtte fra NAVF. Prosjektet ble presentert i en artikkel ”Introduction of a Norwegian geotraverse project ,” publisert i Norsk geol. Tidsskr. 49, 326 – 330 .Resultatene er sammenstillet i en raport fra 1977 (The Norwegian geotravers project. A Norwegian contribution to the International Upper Mantle Project and The International Geodynamics Project.) Mitt eget bidrag var vesentlig varmestrømsmålinger med utstyr jeg fikk låne av Gene Simmons på M.I.T. og aldersbestemmelser med Rb/Sr. Varmestrømsmålingene ble foretatt ved hjelp av Gisle Grønlie, som jeg hadde fått inn som vit. ass. i prosjektet og et stort antall utenlandske stipendiater. Etter vi sluttet har dette arbeide ligget nede, men nå har NGU tatt det opp igjen og de har et større prosjekt i gang finansiert av Statoil. De massespektrometriske analysene for aldersbestemmelsene ble utført i laboratoriene i henholdsvis East Kilbride og Oxford, det kjemiske forarbeidet gjorde vi på Tøyen etter at Keith O’Nions (senere professor ved Lamont, Cambridge, Oxford og nå direktør for Forskningsrådet i U.K.) hadde satt opp laboratoriet for dette i løpet av det halve året jeg hadde han som post.doc. på Tøyen. Til Oxford reiste jeg om sommerene og tok med familien da jeg så det som viktig at Einar og Ellen oppretholdt sin engelsk som jo var deres ”first language”. Selv tilbragte jeg sommerferiene i laboratoriet. Familien kom som regel innom ved lunch tider slik at vi kunne ha den sammen.      

Før jul 1969 fikk jeg en invitasjon fra NASA om å komme til 11 Lunar Science Conference i Houston i begynnelsen av Januar 1970 der resultatene fra den første bemannede månelandingen skulle presenteres. Da jeg var der ble jeg spurt om jeg ikke kunne fremme et prosjektforslag for undersøkelser av senere bemannede måne landinger. Jeg sa at jeg skulle tenke over saken og fikk med meg de nødvendige skjemaer hjem. Da prøvene fra månen nødvendigvis måtte være små fant jeg at vårt beste bidrag måtte være geokjemiske undersøkelser ved neutron aktiverings analyse. Arild Brunfelt hadde satt opp et laboratorium for dette på Tøyen og han samarbeidet med Eiliv Steinnes på IFA, senere professor på NTNU. Vi sendte inn et forslag om bestemmelse av ca. 40 elementer i måneprøvene ved neutron-aktiverings analyse. Prosjektet ble godkjent og vi deltok senere med analyser av prøver fra samtlige bemannede månelandinger. Vi fikk inn Bjørn Sundvoll, en av Pappas’ studenter, som vit. ass. i prosjektet og Borghild Nilssen (Bogga) på Tøyen ble også med. De årlige Lunar Science konferansene som ble holdt i Houston hvert år og som jeg måtte delta på som ”principle investigator” var store opplevelser der alle de fremste geologer, geokjemikere og geofysikere i verden deltok. Jeg hadde alltid med meg enten Brunfelt, Steinnes eller Sundvoll. Reisene ble fiansiert av NTNF. Jeg har for øvrig et certifikat fra NASA der det sies: 

Upon the tenth anniversary of the return of lunar samples to earth – (NASA) extends special recognition to: S. HeierFor serving as a principal investigator in NASA’s Lunar Program. The skills and performances of this international group of scientists has significantly increased man’s knowledge and understanding of the nature of the Moon and its environment. 

Jeg tror nok tilsvarende dokument ble sendt alle principle investigators. 

Høsten 1970 arrangerte jeg i samarbeid med Steinnes og Brunfelt et såkalt NATO advanced study institute over temaet ”Actvation analysis in geochemsitry and cosmochemistry”. Møtet ble gitt på Kjeller og samlet de fleste ”navn” innen faget. Gunnar Randers, som da var forskningsdirektør i NATO kom på visit. Jeg husker spesielt at han sa at det gikk alt for lite forskningspenger tilbake til Norge i forhold til det vi betalte inn. 

I begynnelsen av april (1970) fikk vi prøver tilsendt fra NASA og arrangerte den første ”måne utstillingen” utstillingen på Tøyen. Det ble en stor suksess med lang kø utenfor og publikum måtte slippes inn i puljer. Jeg må innrømme at jeg som direktør på museet med forskning som hovedinteresse følte en indre tilfredstillelse ved overfor mine stedlige kolleger å kunne vise til den voldsomme publikum interessen for vårt arbeid. Det er ikke tvil om at Apollo deltagelsen styrket museets standing både blant folk flest og ikke minst innad på Universitetet. For meg kuliminerte Apollo arbeidet med at jeg vinket farvell til Jack Schmitt 26. september 1973 da han tok av for månen. Jack hadde vært Fulbright student på Tøyen i slutten av 50 årene og tok sin doktorgrad på Harvard på en eklogitt forekomst på Hareid. Han bodde senere hos oss da han kom for å presentere mer materiale. Jeg kjørte han til audiens hos kongen på slottet i min gamle uvaskede Volvo Amazon dit han ble innkalt på kort varsel. Selv måtte jeg vente på forværelset mens han snakket med kongen. 

Selv om kontinentalsokkel geologi ikke akkurat var mitt felt oppfattet jeg tidlig etter å ha kommet tilbake til Norge at kontinentalsokkelen og petroleum bød på de store mulighetene for Norge. Jeg var vel i grunnen forundret over hvor sent norsk industri, med unntak av Åkvåg og Norsk Hydro, oppfattet dette. For ikke å snakke om mine professor kolleger på Blindern. Jeg var temmelig instrumentell (for å si det mildt) sammen med Markvard Sellevoll, i arbeidet for at det i 1972, tror jeg, ble innvilget i alt 12 stillinger øremerket kontinentalsokkelen til de den gang tre universitetene i Norge fordelt med fire på hver. Høsten 1969 hadde Ewing ringt meg fra London der han hadde mottatt Wollastonmedaljen fra ”The Geological Soviety” og spurte om han kunne komme til Oslo noen dager ”in order to speak to some of us” Jeg sa han ville være hjertlig velkommen og han kom noen dager etter. Da skulle Christoffer Oftedahl, Toffen, holde foredrag i Norsk Geologisk Forening om kvelden. Toffen sa seg selvfølgelig villig til å gi foredraget på Engelsk så Ewing kom med. Jeg husker Holtedahl konstaterte at det var første gang to Wollaston medallister satt ved siden av hverandre på et møte i N.G.F. Han var den andre. Et tokt i Norskehavet med ”Vema” ble diskutert med Ewing og muligheten for norsk deltagelse i dette. Vi var positive og toktet gikk sen-sommeren 1970. Gjennom dette ble jeg kjent med Manek Talwani som senere har blitt æresdoktor ved Universitetet i Oslo og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Jeg fikk også sendt Yngve Kristoffersen over til Lamont for å ta sin doktor grad der. Yngve kan best selv fortelle om forhistorien til dette. Gisle Grønlie tok sin doktorgrad i Oslo under veiledning av Manek. Olav Eldholm fikk jeg tilbake til Norge i forbindelse med de nye stillingene for Kontinentalsokkel geologi. Våren 1970 arrangerte jeg også et såkalt ”Industriseminar” om kontinentalsokkel geologi på Blindern. 

En artig ting som hendte meg i forbindelse med kontinentalsokkelen (jeg kan ikke finne tidspunktet i mine 7.sanser fra de aktuelle årene. Kanskje du kan hjelpe meg Markvard.) var at jeg fikk fikk en henvendelse fra Ewing om at en bekjent av han ville besøke Oslo noen dager m. familie og at han hadde nevnt meg som en person han kunne kontakte. Han tok kontakt og jeg tok han rundt på de ”obligatoriske” stedene i og omkring Oslo. Det viste seg at han var formann i ”Doherty Foundation”. Ewing fortalte meg senere at de hadde gitt han så mange dollars med den forståelse at han skulle forandre navnet ”Lamont Geological Observatory” til det nåværenede ”Lamont - Doherty Geological Observatory”. Han spurte meg om jeg ikke ville gjort det samme og det ville jeg!!! Nok av det, siste dagen de var her var jeg sammen med dem til lunch på Bristol der de bodde da han plutselig sa ”Do you need a ship”. Jeg tror han også nevnte en sum han kunne stille til min rådighet for dette. Jeg ble jo nokså overrasket da det ikke er hver dag en får sånne spørsmål. Mitt kjennskap til ”skip situasjonen” var også meget begrenset. Jeg hadde, og har, aldri satt mine ben om bord i et slikt fartøy. Jeg sa imidlertid mange takk, at jeg ville tenke gjennom saken for så å komme med et forslag. Straks jeg hadde sagt farvell ilte jeg tilbake til Tøyen og ringte deg Markvard. Du fant at vi nok ikke kunne få et skip for summen som var nevnt, men at vi kunne utarbeide planer for utvidelse av et eksisterende forskningsskip tilhørende U i B. Du tok kontakt med, jeg husker ikke navnet, var det Ellingsen” i Horten, og jeg skrev tilbake at vårt arbeid var i god gang. Noe senere fikk jeg imidlertid et brev fra han om at da vi var en statsinstitusjon i et annet land kunne de i følge deres statutter ikke bidra på denne måten. Ewing skrev til meg senere der han bekreftet dette og at det ikke var en unnskyldning for å slippe fra sitt tilbud. Slik ente min karriere som reder før den egentlig hadde begynt.   

Da jeg kom tilbake til Norge ble jeg også overrasket over at begrepet ”platetektonikk” var ukjent for hovedfagstudentene, og lærerne på Blindern og jeg arrangerte våren 1970 (eller 1971) en kolokvieserie over temaet på Museet. Serien fikk bred deltagelse, ikke bare fra geologi studenter, men også fra Geofysisk Institutt på Blindern. Dette siste gledet meg da geofysikerene på Blindern stor sett hadde sine interesser i atmosfæren og ikke den faste jord. Jeg husker imidlertid godt at Professor Arnt Eliassen på Geofysisk Institutt hele tiden støttet meg i arbeidet med å inkorporere den faste jordsgeofysik i geologien. 

En annen ting som gledet meg stort i 1970 var at Prof. Jaeger ringte meg å spurte om han kunne komme på besøk. Han kom søndag 5.juli og bodde hos oss fram til onsdag 8.ende. Grunnen til at dette spesielt gledet meg var at da jeg takket for meg i Canberra så sa jeg blant annet: You have never been to Scandinavia Prof? Han svarte: No, I never went for those clean places you know. De so kjente Jaeger vil forstå dette. 

Av erfaring visste jeg at dersom en skulle lykkes i å bygge opp en skikkelig forsknings-institusjon måtte en sikre seg tilgang på postdocs. Gjennom Rama Murthy i Minnesota hadde jeg ordnet et NTNF-postdoctoral fellowship for Bill Griffin allerede mens jeg var i Australia. Han kom til Oslo noen måneder etter meg. Han hadde senere forskjellige stillinger ved UiO som Universitetslektor og Konservator før han fikk professoratet i geokjemi etter meg. Han er nå i Australia der han sammen med sin kone Sue O’Reily virkelig har fått utvikle sine talenter. Jeg har god kontakt med dem og de er begge utenlandske medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi. Barth og Neumann hadde inngått en avtale med NORAD om post-docs fra utviklingsland. Problemet med disse var at jeg ikke hadde noen kontroll over kvaliteten av dem. Det var forbeholdt UD i samarbeidslandene og Norge. Jeg kunne derfor ikke benytte mine kontakter i disse landene til å finne fram til virkelig dyktige folk. Konsekvensen  var at kvaliteten varierte fra tålelig bra til rene latsabber. De fleste var noe under middels. Jeg fant at de i det store og hele var mer en byrde enn en gave og prøvde å komme meg bort fra avtalen. Problemet var at NORAD hadde gitt et beløp til opprusting av museet før jeg kom og jeg følte meg til en viss grad forpliktet til å oppretholde avtalen.I en viss grad hadde jeg tilgang til stipendiater gjennom NTNF’s stipendordning, men konkuransen var stor omkring disse. Nå stod lykken meg virkelig bi. Høsten 1969 reiste jeg over til Edmonton for å være external examiner for Keith O’Nions som tok sin Ph.D. der under Roger Morton. Roger hadde vært på museet i slutten av 50 årene så jeg kjente han derifra. Fra Edmonton reiste jeg til Calgary der Gale Billings nå var professor. Etter å ha gitt noen forelesninger der dro jeg til Lamont der Paul Gast hadde invitert meg til noen forelesninger. Mitt besøk sammenfalt tilfeldigvis med at Paul arrangerte en utstilling av månemateriale på et sted i nærheten av Lamont med stor publikums tilstrømming. Da vi skulle tilbake introduserte Ewing meg for en herre med navn Barrett Brown som ba meg kjøre tilbake til Lamont i hans store Cadillac. Det viste seg at han var formann i G. Unger Vetlesen Foundation som bl.a. gjennom årene hadde gitt ganske store bidrag til Ewing. Det viste seg at de hadde diskutert mitt tilfelle og ville gjerne støtte meg med noen midler. Hva kunne jeg tenke meg? Jeg følte at med disse herrene var det nødvendig å handle raskt så jeg svarte midler til å lønne 3 post, docs pr. år. Han forsikret meg om at det var i orden og at jeg bare kunne sette i gang. De ga oss forresten senere et større beløp til anskaffelse av et solid source masse spektrometer. Laboratoriet for dette på Tøyen kalte vi G. Unger Vetlesen laboratoriet. Jeg hadde Ewing’s Doherty historie i bakhodet. Det første massespectrometeret ble levert sommeren 1974 etter jeg reiste til NGU. Jeg hadde imidlertid fått Arne Råheim til ANU for å ta en Ph.D. under Bill Compston og trenet opp Bjørn Sundvoll i Oxford. Så sammen med Bill Griffin var vi bra skodd til å ta imot instrumentet. 

Noe av det første jeg gjorde da jeg var kommet tilbake til Tøyen var å kontakte Keith O’Nions for å spørre om han kunne tenke seg å komme dit som Post.Doc. Han kom sommeren 1970 og var fram til jul da David Vincent lokket han til et lectureship i Oxford. Jeg tok senere ”hevn” og anbefalte Manek som hadde tatt over som direktør for Lamont etter Ewing  å var på utkikk etter en etterfølger til Paul Gast på  tilbake reisen fra Oslo å ta en tur innom Oxford. Dette gjorde han og Keith endte snart opp som ”full professor” der. I den korte tiden på Tøyen satte Keith varige spor etter seg og var senere meget hjelpsom under mine sommeropphold i Oxford. Vi har fremdeles god kontakt og jeg bor ofte hos dem når jeg senere har vært i Oxford. 

Tilgangen på disse stipendiatene betydde uendelig meget for meg. De ble satt til forskjellige oppgaver hvorav varmestrømsmålinger kanskje var de vesentligste. Bill tok etter hvert over meget av ansvaret for å drive mye av den andre virksomheten. Sammen med S.I. hadde vi anskaffet en electronmicroprobe som ble instalert der. Bill tok over driften av denne. De fleste av mine hovedfagstudenter ga jeg oppgaver i Lofoten-Vesterålen. Untagelsene fra dette var faktisk de to beste: Bjørn Mysen (som begynte før arbeidet kom i gang) og Stein Jacobsen som jeg hadde øremerket for aldersbestemmelser. Bjørn fortsatte med en Ph.D. ved Pen. State og har senere vært ved Geophysical Lab. Stein tok sin Ph.D. vad Cal. Tech. Og er nå ved Harvard. I Lofoten arbeidet de under Bill’s ledelse sammen med flere av NORAD stipendiatene. Jeg hadde fått tilsagn fra Harald Bjørlykke, daværende direktør for Geologisk avdeling på NGU, om et årlig beløp til feltarbeid der mot at jeg skulle føre kartblad Lofoten (1 : 250000) fram til trykking Dette ble fullført av Einar Tveten etter jeg kom til NGU og er et av de første, jeg tror det var nummer 3, i denne serien. Som du ser Markvard har jeg da også bidratt noe personlig til kartleggingen av Norge!!! Selv la jeg stadig mer vekt på å styrke min kompetanse i massespektrometri. 

I juni 1973 skjedde noe som ville forandre hele mitt faglige liv. Jeg var invitert til A.S. Olivin’s 25 års markering. Turen gikk til Vigra med charterfly fra Fornebu og derfra med småfly til Olivin. Da jeg gikk av flyet på Vigra ble jeg spurt av en mann om jeg kjente en Professor Heier. Jeg kunne jo ikke nekte for det. Det var Egil Alnæs, styreformann på NGU. Han spurte om jeg ikke kunne tenke meg å bli adm.direktør på NGU. Ingvaldsen var gått av og stillingen avertert, men de var ikke tilfreds med søkerene. I løpet av vinteren og våren hadde jeg fått noen telefoner fra Peter Padget om det samme, men hadde pent sagt at jeg ikke var interessert. Senere har jeg jo forstått at Peter handlet etter ordre fra Alnæs og at mitt navn hadde vært nevnt på styremøter om saken. (Dette vet du sikkert mer om enn jeg Markvard, Det kunne være artig for meg å vite hva som hadde foregått i styret. Jeg spurte aldri Alnæs om det.) Saken stilte seg unektelig noe annerledes for meg når jeg ble direkte invitert av styreformannen uten engang å ha søkt. Jeg vet ikke om uttrykket ”head hunted” var i bruk den gangen, men det var jo det jeg ble. Jeg snakket lenge med Alnæs om dette på den turen og konklusjonen var at jeg måtte tenke over saken og at han snart skulle høre fra meg, ja eller nei. Etter en del sjelegransking svarte jeg ja og har ikke angret på det selv om jeg fant NGU i en mer elendig forfatning enn jeg hadde forestilt meg. I Departementet fortalte de meg senere at de hadde ingen tillit til NGU, verken budsjettmessig eller kvalitet. Jeg så imidlertid potensialet institusjonen hadde til å bli landets fremste geo-faglige institusjon og departementets tillit hadde jeg og beholdt jeg. Jeg la grunnlaget, og begynte den utviklingen som Arne senere fortsatte. Jeg tror jeg tør si at NGU i dag er en av, om ikke den, fremste geologiske undersøkelsen i verden. Allerede i min tid fikk jeg antydninger fra kolleger i andre land om at NGU var fremst blant dem som den gang inngikk i det vest-europeiske samarbeidet (WEGS). 

Jeg er ofte blitt spurt om hvordan i all verden jeg kunne finne på å reise fra UiO til NGU. Mitt standard svar har vært at det i alle fall ikke skyltes klimaet. Det var nok mange grunner. På UiO var jeg etter hvert kommet inn i en sirkel det var vanskelig å bryte ut av. Daværende faultetsekretær Spangen sa en gang at i neste utvalg/komite jeg ble bedt om å delta i måtte jeg gjøre en så dårlig innsats at jeg ikke ble bedt om å delta i flere. Dette for faglig å overleve. Jeg ble invitert som foredragsholder rundt omkring, men de ville bestandig høre om hva jeg hadde gjort og ikke om hva jeg kunne tenke meg å gjøre. Selv begynte jeg å gå trøtt av ”the composition of the deep crust”. Den mest avgjørende begrunnelsen var allikevell at jeg som nevnt over så potensialet i NGU og oppfattet det som en kjempemessig utfordring. Jeg var allikevel ikke mer sikker enn at jeg ville ha 5 års permisjon fra UiO, stillingen var den gang åremål på 5 år som kunne fornyes uten begrensning. Permisjonen ble gitt av Universitetet hvilket jeg senere ble fortalt var første gang at en så lang permisjon ble innvilget, Jeg fortsatte som professor 2 ved UiO gjennom 5-års perioden. Da jeg sa opp etter 5 år var en av mine betingelser overfor departementet at stillingen ikke skulle være på åremål. Jeg ønsket selv å bestemme når jeg skulle slutte. Departementet hadde intet problem med å innvilge dette. Jeg tiltrådte stillingen på NGU 01.05.1974. Departementet så helst jeg begynte noe før, så hvorfor ikke 1.ste april? Jeg holdt imidlertid fast på 1ste mai (arbeidets dag) og ikke 1.ste april (aprilsnarr dagen). En må ha sans for symbolikken. Jeg ba meg fritatt for direktørstillingen 30.april 1994, etter nøyaktig 20 år da jeg fant at nok fikk være nok. Jeg måtte imidlertid fortsette til August da Arne ikke kunne tiltre før. 

Overgangen til NGU ble ellers noe forkludret ved oppstyret omkring boringene på Vøringplatået , men dette vet dere like meget om som jeg. Oppstyret førte imidlertid ikke til noen problemer for meg overfor departementet. I Dagbladet ble jeg karikert som den nye Professor Tanke. Vel vitende at den originale Professor Tanke var J.H.L. Vogt , en av Norges støste vitenskapsmenn, måtte jeg ta dette som et kompliment, noe som ikke var tilsiktet fra Dagbladet. 

Jeg innså fra begynnelsen at jobben på NGU ville være så krevende at den ville bety slutten på min karriere som forsker på internasjonalt nivå. Jeg kjenner bare to som har klart kombinasjonen, Jaeger og Ewing. Arbeidet på NGU har svart til forventningene. Meget deltagelse i offentlige utredninger og forskningsråds komiteer. I internasjonal sammenheng er det vel særlig IGCP, EUG og FN som må nevnes. Jeg ble tidlig valgt inn i EUG board og avsluttet både mine styreverv i IGCP og EUG som president. Da Claude Allegre spurte meg om jeg ikke kunne ta initiativet til et Skandinavisk ledet EUG møte, han hadde verdenskongressen i 1960 tankene, fant jeg at det ville være enklere for NGU å gjøre jobben alene. Møtet var som kjent i Strasbourg i 1989. Det var en stor suksess med noen tusen deltagere og medførte bla. at NGU’s internasjonale forskningsrenome ble styrket. 

Av utenom NGU saker i Norge i den tiden kan jeg vel nevne styremedlem i NTNF’s kontinentalsokkel kontor (1975 – 83) og i VISTA fra begynnelsen i 1984 til 1999. Skal jeg ellers fremheve noe spesielt fra NGU i den tiden må det være at berggrunnskartleggingen i M. 1 : 250000 ble omtrent og er nå helt fullført, ideen om Fylkesprogrammer og samarbeidsprosjekter istedenfor rene oppdrag og kanskje vår innsats i forbindelse med nedfallene etter Tsjernobyl i 1986. Her falt jeg i unåde hos hele det offisielle helse Norge, men høstet stor fagnad fra allmuen. Så sent som på min 75-års dag i 2004 fikk jeg en blomsterbukett fra en anonym giver med påskriften: Takk for innsatsen under Tsjernobyl. Norge trenger folkefiender. Hilsen N.N.       

AkerBPsvarthvit1 NGUlitenfarge ngi logo svarthvit statoillogo svarthvit sandvik-logo svarthvit dongenergy
Lundin svarthvit od svarthvit
logo visneskalk ranagruber svarthvit

 

AkerBPsvarthvit NGUlitenfarge
ngi logo svarthvit statoillogo svarthvit
sandvik-logo svarthvit dongenergy
Lundin svarthvit ranagruber svarthvit
 
od svarthvit logo visneskalk