Brøggerprisen - NGFs hederspris 2007

BRØGGERPRISEN - NGFS HEDERSPRIS 2007
Brøggerprisen 2007 ble tildelt Dr.Philos Knut S. Heier under Vinterkonferansen i Stavanger, januar 2007.

Begrunnelse for tildelingen:

Knut S. Heier er født 29. april 1929. Han tok matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen med hovedfag i geologi ved universitetet i Oslo i 1954 og disputerte ved samme universitet i 1960, (Dr. Philos.). Her følger en oversikt over Heier`s vitenskapelige stillinger:

1952-56: Vitenskapelig assistent, Mineralogisk-Geologisk Museum, UiO
1956-58: Vitenskapelig assistent, Departement of Geology and Mineralogy Oxford University
1958-60: Forsknings assistent, Mineralogisk–Geologisk Museum, UiO
1960-62: Post doctoral fellow, Departement of Geology, Rice University, Houston
1962-68: Senior fellow, Department of Geophysics and Geochemistry Australian National University, Canberra
(1966- ): Visiting professor, Department of Geology and Geophysics University of Calefornia, Berkely
1968-79: Professor i geokjemi, UiO
1974-94: Administrerende direktør ved Norges geologiske undersøkelse, Trondheim
1979-89: Professor II, NTNU, Trondheim

             

Heier`s intensjon ved å studere geologi var ikke å bli forsker og aldeles ikke lektor. Han ville bli gruvegeolog og opplegget var først å ta embetseksamen ved UiO for deretter å følge opp med videregående studier ved NTH. Dette siste ble imidlertid aldri gjennomført. Derimot fikk hans studier følgende forløp: 

Etter fullført militærtjeneste i Tysklandsbrigaden begynte Heier studiene på Blindern høsten 1948. Heier var sterkt opptatt av gruvegeologi, og før han begynte på hovedfagsoppgaven i geologi var han somrene 1949, 1950, 1951 involvert i kartleggingsarbeid på Røros og i Finnmark. I studietiden utførte han omfattende arbeid med kartlegging ved Kongsberg sølvverk. Vinteren og våren 1952 arbeidet Heier med kartlegging av Mofjellet gruber. 

Like etter at Heier hadde tatt geologi bifag våren 1953 begynte han på hovedoppgaven sommeren samme år. Den dreide seg om wolframforekomstene i Ørsdalen og resulterte i flere publikasjoner. Hovedfag tok han høsten 1954. Det forteller noe om den unge Heier at da han avsluttet hovedfagseksamen fikk han tilbud om stilling som gruvegeolog ved Titania gruver der han ble tilbutt lønn som var noe høyere enn daværende professor lønn pr. år pluss bil. Hans veiledere professor Barth og konservator Neuman rådet han imidlertid til først å ta doktorgraden og de ville også hjelpe han med et opphold i Oxford. Han fulgte veiledernes råd og startet dr.grad arbeidet på Langøya i Vesterålen sommeren 1955. Der hadde Christiania Spigerverk store undersøkelser i gang omkring jern-titan forekomsten på Selvåg i Bø i Vesterålen.  

Etter feltarbeidet sommeren 1956 dro han til Oxford der han oppholdt seg to år og gjorde mesteparten av laboratoriearbeidet i forbindelse med doktorgraden. Han kom tilbake til Norge sommeren 1958. Etter en siste feltsesong på Langøya kom han tilbake til Tøyen som universitetsstipendiat. Disputasen gjennomførte han våren 1960.  

Sommeren 1960 arbeidet Heier med geologiske studier av nefelinsyenitten på Stjernøya. Christiania Spigerverk ønsket å beholde Heier i Norge og gav han et meget godt tilbud. Men i mellomtiden hadde Heier fått tilbud om et post.doc. (2 år) ved Rice University i Houston. Han takket derfor nei til tilbudet fra Christiania Spigerverk. Således mistet Norge trolig en stor gruvegeolog, men fikk en stor forsker i stedet. 

Forskningsmessig fikk de to årene ved Rice stor betydning for Heier. Han publiserte i underkant av 10 publikasjoner under oppholdet. Her publiserte han bl.a. det store arbeidet ”The geochemistry of the alkali metals”. Dette skriftet var på 150 sider og ble trykt i Phys. and Chem. of the Earth. Ellers var han sterkt opptatt med bestemmelse av U, Th og K i bergartene ved hjelp av radiometriske målinger. Da tiden var ute ved Rice fikk Heier tilbud om et ”senior fellowship” ved Department of Geophysics and Geochemistry ved Australian National University (ANU), Canberra. ANU ble da rangert som et av de beste universitetene i verden innenfor Heiers forskningsområde. Det var den verdenskjente geokjemiker Jeager som ledet dette arbeidet ved ANU. 

I Canberra kom Heier med i en gruppe forskere som skulle bli verdenskjent. Gruppen bestod av yngre, samarbeidsvillige, dyktige geokjemikere. Med professor Jeager i sin midte førte det til at en stor del av de geokjemikere som talte på verdensbasis besøkte ANU. Heier økte bekjentskapskretsen betraktelig, noe som senere i livet har kommet godt med.  

Et viktig arbeid fra denne tide var artikkelen sammen med J. A. S. Adams i 1965 : Concentration of radioactive elements in deep crustal materials. Dette arbeidet dannet utgangspunktet for differensiasjonen mellom thorium og uran i kontinetalskorpen. Dette ble senere videreutviklet av Bruce Doe til ”Plumbotectonic”. Det vil si bruk av blyisotoper i å beskrive tektoniske prosesser. 

Under oppholdet arbeidet Heier dessuten med radiometri, røntgen, spektrografi, elektronmicrorobe og massespektrografi for aldersbestemmelse. Heier var veileder for mange PhD studenter og oppholdet ved ANU resulterte i mange publikasjoner.
Under oppholdet ved ANU fikk Heier i 1966 et tilbud fra Berkeley om et halvår som visiting professor. Det fikk han gjennomført, og under denne perioden holdt han mange gjesteforelesninger. 

I Oslo ble det arbeidet med å opprette et professorat i geokjemi og dette professoratet håpet de involverte at Heier ville søke. Det var meget viktig å få en forsker med Heier`s kapasitet og erfaring hjem til Norge. Professoratet ble opprettet og Heier fikk det. Han tiltrådte i 1968. 

Kort tid etter at Heier hadde etablert seg i Oslo startet han prosjektet ”En norsk geotravers”. Dette prosjektet gikk ut på geologisk/geofysisk forskning langs en ca. 150 km bred sone med sentrallinje fra Østfold, over Oslo, gjennom Molde, videre over Norskehavet, Den Midtatlantiske Rygg (Jan Mayen), og videre til Grønland. For å realisere dette store prosjektet måtte det trekkes inn krefter fra hele landet noe som også ble gjort. Foruten fra Tøyen deltok forskere fra Blindern, Bergen, NGU. Heier fikk ordnet med relativt store bevilgninger fra NAVF til prosjektet. Resultatene ble publisert i ulike tidsskrift. Heier utarbeidet en sluttrapport i 1977 med sammenstilling av resultatene.: ”The Norwegian geotravers project. A Norwegian contribution to the International Upper Mantle Project and The International Geodynamics Project”. 

Heier viste ved organiseringen og gjennomføringen av dette prosjektet at han var en stor organisator med store evner til samarbeid på landsbasis. I prosjektet viser også Heier sine evner til å se norsk geovitenskap i et internasjonalt perspektiv. 

Selv om kontinentalsokkelen ikke var Heiers fagområde bidro han sterkt til å knytte kontakt med internasjonale størrelser (spesielt M. Ewing og M. Talwani) innen marin geofysikk. Han ordnet med opphold i utlandet for norske PhD studenter og han fikk tilbake fra utlandet PhD kandidater som har fått stor betydning for norsk geovitenskap. 

Det var Heier`s store fortjeneste at Departementet bevilget 12 stillinger til de tre norske universitetene (Oslo, Bergen, Trondheim) i 1972 for å styrke undervisning og forskning i forbindelse med kontinentalsokkelen.  

En hendelse som klart viser Heiers sterke faglige styrke og internasjonale anerkjennelse var at i 1969 ble Heier oppfordret av NASA til å fremme forslag om undersøkelser av månebergarter ved senere bemannede romferder. Forslaget ble akseptert. Heier organiserte en gruppe som samarbeidet med ham i dette prosjektet som var konsentrert om geokjemiske undersøkelser ved neutronaktiviserings- analyser. Heiers gruppe deltok senere med analyser av prøver fra samtlige bemannede månelandinger. 

Av erfaring visste Heier at skulle han bygge opp en skikkelig forskningsinstitusjon på Tøyen måtte han ha en sikker tilgang til postdocs. Han lyktes godt i dette arbeidet bl.a. med stor støtte fra G. Unger Vetlesen Foundation og forskningsrådene. Han inviterte utenlandske forskere til å samarbeide med norske postdoc. Heiers forskningsgruppe i geokjemi utviklet seg positivt på Tøyen. 

I juni 1973 skjedde imidlertid noe som forandret Heier`s faglige liv. Han fikk nemlig tilbud om stillingen som administrerende direktør ved NGU. Saken var at de søkere som meldte seg etter adm. direktør`s avgang ikke ble funnet kvalifiserte til denne krevende stillingen. Styret i samarbeid med departementet valgte å invitere en person uten flere utlysninger av stillingen. Valget falt momentant på Heier. Etter en del forhandlinger svarte Heier ja til tilbudet. 

Som vanlig når større statlige institusjoner flyttes ut fra Oslo kommer en kortere eller lengre nedtur. Slik også for NGU da denne store institusjonen ble flyttet til Trondheim. Selv om det ble arbeidet iherdig med å reorganisere NGU i Trondheim viste det seg meget vanskelig. Invaldsen hevdet i alle år at han ikke var interessert i å fortsette som adm. dir av hensyn til sine andre interesser, (småbruk og russisk studier). Dermed oppstod den situasjon som er nevnt i avsnittet foran. 

Det var mange som ble forundret da Heier tok mot stillingen ved NGU. Men blant dem som kjente ham godt var overraskelsen ikke stor. Heier hadde alt fra yngre år fremhevet det store potensialet som lå i NGU. Da han nå fikk denne kjempemessige utfordringen ”opp i hendene” inntok han en positiv holdning. Han var likevel ikke sikrere enn at han inngikk en 5 års åremålskontrakt og dessuten sikret han seg permisjon fra professoratet ved UiO i 5 år). Heier innså alt fra begynnelsen at jobben ved NGU ville være så krevende at den ville bety slutten på hans karriere som forsker på internasjonalt nivå. 

Heier fikk etter hardt og konstruktivt arbeid NGU ”på beina”. Han etablerte et godt samarbeid med Departementet. NGU etablerte tidlig kontakt med de nydannete fylkeskommunene som på det tidspunkt var engasjert i næringsutvikling og planlegging. Samarbeidet resulterte i flere store fylkesprogrammer som ble et vesentlig element i NGUs samfunnsengasjement. Det må også fremheves at Heier fikk NGU opp på et godt internasjonalt nivå ved arrangement av konferanser og gjennom sin store internasjonale vitenskapelige kontaktflate og gjennom sitt medlemskap i viktige styrer og råd. . Da Heier avsluttet som NGU`s leder i 1994 – etter 20 år i stillingen kan man trygt si at NGU var fremst blant dem som den gang inngikk i det vest-europeiske samarbeidet (WEGS). Heier la et solid grunnlag og begynte den utvikling som hans etterfølger senere fortsatte. Vi tror at NGU i dag er en de fremste geologiske undersøkelser på verdensbasis. 

Publikasjoner og forskningsinteresser:
Heier har publisert en rekke arbeider, om lag 100 i tallet. Et stort flertall av disse er publiserte i de mest anerkjente internasjonale fagtidsskrift. Han har et stort faglig interesseområde innenfor petrologi og geokjemi. Der kan vi nevne: metamorfe bergarters petrologi, migrasjon av elementer under metamorfose, sammensetning av dypstrukturene i jordskorpen, varmeproduserende elementers geokjemi, varmestrøm, isotopgeokronologi og månebergartenes geokjemi.  

Heier har vært medlem av mange redaksjonskomiteer for internasjonale tidsskrift.  

Vitenskapelige foreninger/akademier:
Heier har vært medlem av en rekke vitenskapelige foreninger/akademier. Han er innvalgt medlem av Det Norske Vitenskapsakademi, Det Kgl. Norske Videnskapers Selskap og Norges Tekniske Vitenskapsakademi. 

Han har vært aktiv i mange internasjonale styrer og råd: 

1. Medlem av IGCP råd (Unesco/IUGS)
     President i perioden 1987-88.
1983-88

2. Medlem av rådet i EUG
    President i perioden 1989-91.

1987-95
3. Geochmical Society, medlem av styret
    President i perioden 1989-91
1991-93
4. Medlem ”Group of Technical Experts”,
    established by the “Preparatory Commission
    of the International Seabed Authority"
1987-91

                                                                    

Forskningsråd o.l. :

Heier har vært medlem I en rekke komiteer både i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) og i Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF). Vi vil også fremheve hans store innsats i forskningsprogrammet VISTA. Han var med i styret for dette programmet i 20 år. Her som ellers viste Heier bl.a. sin store kvalitetsbevissthet.

AkerBPsvarthvit1 NGUlitenfarge ngi logo svarthvit statoillogo svarthvit sandvik-logo svarthvit dongenergy
Lundin svarthvit od svarthvit
logo visneskalk ranagruber svarthvit

 

AkerBPsvarthvit NGUlitenfarge
ngi logo svarthvit statoillogo svarthvit
sandvik-logo svarthvit dongenergy
Lundin svarthvit ranagruber svarthvit
 
od svarthvit logo visneskalk