Illustrasjoner kap. 9.
Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.
 |
Kap 09 - s. 284-285 i 2006-utgaven, s. 288-289 i 2013-utgaven Spalteerupsjon fra Krafla, Nord-Island 1984. Spalten på bildet er en kilometer lang, men hele spalten var 8,5 kilometer. Lavatykkelsen er 0,5-1 meter i fronten og ca. tre meter lenger inn. Slik kan vi tenke oss spalteerupsjonene i Osloriften i permtiden, bare mange ganger større. (Foto: S. Björnsson) |
|
 |
Kap 09 - s. 288a i 2006-utgaven, s. 292a i 2013-utgaven Prinsippskisse som viser horst- og grabenstrukturer, og noen begreper knyttet til rifter og grabener. Strekking av jordskorpa forårsaker ofte forkastninger. Langs forkastningene forskyves blokkene opp og ned i forhold til hverandre. |
|
 |
Kap 09 - s. 288b i 2006-utgaven, s. 292b i 2013-utgaven Geologisk oversiktskart over Oslofeltet, som viser hovedbergartene og strukturene. I nord er skyvedekkene gule. Videre er kambrosilursedimentene grønne, de karbon-permiske lavaene brune og de permiske intrusivene røde. Forkastninger er svarte, og tykkelsen viser størrelsen på forkastningene. |
|
 |
Kap 09 - s. 289a i 2006-utgaven, s. 293a i 2013-utgaven Baron Leopold von Buch, etter maleri (US Geologcal survey, Museum Property Program) |
|
 |
Kap 09 - s. 289b i 2006-utgaven, s. 293b i 2013-utgaven I sin bok i 1879 tegnet Kjerulf dette nord-sør-profilet langs Lierdalen i Lier. Profilet viser den forståelse Th. Kjerulf hadde av strukturgeologien, inkonformiteten og oppbygningen av Oslofeltet allerede på midten av 1800-tallet. Synklinalen i Ringeriksgruppens sandsteiner ses tydelig under de mørke permiske lavaene. |
|
 |
Kap 09 - s. 290 i 2006-utgaven, s. 294 i 2013-utgaven Kongsbergsølvet |
|
 |
Kap 09 - s. 291a i 2006-utgaven, s. 295a i 2013-utgaven W. C. Brøgger med rektorkjede, foto fra ca. 1910 |
|
 |
Kap 09 - s. 291b i 2006-utgaven, s. 295b i 2013-utgaven Et av våre kjente nasjonalsymboler, løvene foran Stortinget, er hugget ut av syenitt fra Grorud i Oslo. De stod på plass da Stortingsbygningen var ferdig i 1866. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 292 i 2006-utgaven, s. 296 i 2013-utgaven Larvikitt - en prydstein av ypperste kasse. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 293 i 2006-utgaven, s. 297 i 2013-utgaven Låvenitt, fra Langesundsfjorden. Krystallen er litt over en cm lang. (Foto: P. Aas) |
|
 |
Kap 09 - s. 294a i 2006-utgaven, s. 298a i 2013-utgaven Plott av SiO2 mot alkalier (Na2O + K2O) for intrusive bergarter (små og store plutoner) fra Osloriften. I bakgrunnen navn på bergartene etter den internasjonale klassifikasjonen. Plottet viser tre konsentrasjoner. Til venstre en stor ansamling av gabbro. I midten larvikitt og lardalitt, og øverst til høyre med det høyeste innholdet av SiO2 og alkalier, finner vi de sureste plutonene: syenitt, nordmarkitt, ekeritt og granitt. |
|
 |
Kap 09 - s. 294b i 2006-utgaven, s. 298b i 2013-utgaven Klassifikasjonsdiagram for lavabergarter. Vektprosent alkalier (Na2O + K2O) mot SiO2. Navnene med svart skrift er internasjonale navn på lavatyper, mens de fargete er felter for Oslofeltbergarter. De fire fiolette til blå feltene til venstre representerer forskjellige basaltiske lavaer fra Oslofeltet. Fra venstre (fiolett) Brunlanes (B1) nefelinitter og melilititter, så (B1) basanitter og alkalibasalter fra Skien og Skrim, videre (B1, B2 og yngre) alkalibasalter fra Vestfold, Jeløya, B2 fra Krokskogen og kalderaer, og til høyre (blå) B1 kvarts-tholeiitt fra Krokskogen (”Kolsåsbasalten”). Et brunt felt omfatter rombeporfyrlavaene, og et rødt felt trakytter og ryolitter. |
|
 |
Kap 09 - s. 295a i 2006-utgaven, s. 299a i 2013-utgaven Mineraler fra den kontaktmetamorfe sonen i Oslofeltet. Nye mineraler er dannet av varmen og løsningen fra magmaene. Til venstre vesuviankrystaller fra Landfalltjern, Drammen. Prøven er 3,5 cm tvers over. (Foto: J.H. Hurum) |
|
 |
Kap 09 - s. 295b i 2006-utgaven, s. 299b i 2013-utgaven Tegninger fra Goldschmidts berømte doktorgrad. |
|
 |
Kap 09 - s. 295c i 2006-utgaven, s. 299c i 2013-utgaven Tektonisk hovedinndeling av Osloriften. Fire grabener med tre sammenknytningssoner og transferforkastninger. De tre grabenstrukturene på land har alle forskjellig polaritet (dvs. de heller avvekslende mot øst eller vest). Den fjerde, Skagerrakgrabenen, ligger helt og holden under vann. |
|
 |
Kap 09 - s. 296 i 2006-utgaven, s. 300 i 2013-utgaven Oslofjordforkastningen helt i nord kalles Nesoddforkastningen. (Foto. Fjellanger Widerøe) |
|
 |
Kap 09 - s. 296a i 2006-utgaven, s. 300a i 2013-utgave Nesodd-forkastningen etter skisse fra Cloos, 1928. Den lille øya Struten ses på både foto og blokkdiagram. |
|
 |
Kap 09 - s. 296b i 2006-utgaven, s. 300b i 2013-utgaven Fra Nesoddforkastningen. Knusningsbreksjer finnes langs det meste av forkastningen, men kan variere mye i utseende og grad av knusning. (B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 296c i 2006-utgaven, s. 300c i 2013-utgaven Utsikt mot sørøst mot Krokskogen lavaplatå og Krokkleiva ved Sundvollen i Hole. Det store skaret er dannet langs den store transferforkastningen i Osloriften, Krokkleiva- Kjaglidalen-transferforkastning. Den bratte lavaskrenten med basalt og rombeporfyr ses på begge sider av forkastningen. |
|
 |
Kap 09 - s. 297 i 2006-utgaven, s. 301 i 2013-utgaven Seismisk snitt over Skagerrakgrabenen. Den kraftige inkonformiteten skiller mellom paleozoikum og mesozoikum. De gulfargete lagene er tolket som permiske lavaer som er hardere enn sedimentene omkring og derfor stikker opp i inkonformiteten. Lavaene antas å tilsvare rombeporfyrer og basalter slik vi finner dem i Osloriften på land.(Illustrasjon: M. Heeremans og J.I. Faleide) |
|
 |
Kap 09 - s. 298a i 2006-utgaven, s. 302a i 2013-utgaven Kart over Skagerrakgrabenen. Den har en retning mer mot sørvest og er mer sammensatt enn Oslograbenen i nord. Overgangssonen i ytre Oslofjord er den delen av Osloriften vi vet aller minst om. Grønt: premiske grabenstrukturer. Skravert grønt: antatt del av grabensystemet. Orange: Sorgenfrei-Törnquistsonen. |
|
 |
Kap 09 - s. 298b 2006-utgaven, s. 298b i 2013-utgaven Øverst: Tegnet geologisk snitt over Skagerrakgrabenen med tolkning av de stratigrafiske hovedenhetene. |
|
 |
Kap 09 - s. 299 i 2006-utgaven, s. 303 i 2013-utgaven Den brede rombeporfyrgangen på Ringerike er et godt eksempel på en mulig tilførselssprekk for de store spalteutbruddene for rombeporfyrlavaene. Hvilken rombeporfyrlava som eventuelt kan ha kommet fra denne gangen, er ikke kjent. Rombeporfyrgangene er fra 10 til 80 meter brede og kan følges i over 100 kilometers lengde.(Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 300 i 2006-utgaven, s. 304 i 2013-utgaven Det variskiske platesystemet mot slutten av den variskiske fjellkjededannelsen i Europa rundt overgangen mellom karbon og perm. Vi ser Sorgenfrei–Tornquist-sonen, de to store sedimentbassengene nord for fjellkjeden og Osloriften med Skagerrakgrabenen og Oslograbenen i nord. Fire viktige kompresjonsstrukturer finnes i området. Den variskiske (grønn) var samtidig med Osloriften. De to kaledonske kompresjonene (blå) ble dannet før Osloriften (sein ordovicium, silur og tidlig devon), og den alpine kompresjonen (fiolett) ble dannet lenge etter (tidlig paleogen). (Figur fra J.E. Lie). |
|
 |
Kap 09 - s. 301a i 2006-utgaven, s. 305a i 2013-utgaven Strukturelle elementer i Nordsjøen, Skagerrak og Sør-Norge. Flere av disse var aktive med strekking i senkarbon og perm tid. Den største av disse strekkingsstrukturene er Osloriften. Sorgenfrei-Tornquistsonen går på tvers gjennom området. |
|
 |
Kap 09 - s. 301b i 2006-utgaven, s. 305b i 2013-utgaven Øst-vest-snitt gjennom Osloriften som viser tynningen av både litosfæren og jordskorpa. Temperaturen var også betydelig høyere under riften og dette resulterte i oppsmelting av deler av mantelen. (Figur fra E-R. Neumann). |
|
 |
Kap 09 - s. 302 i 2006-utgaven, s. 306 i 2013-utgaven Fordelingen av lavaer og sedimenter fra karbon og perm bevart i Oslofeltet i dag. De stratigrafiske søylene er lagt til de forskjellige områdene, og viser hvor tykkelsen på sedimentene (gul) og på de tre hovedtypene med vulkansk bergarter, basalt (fiolett), rombeporfyr (brun) og trakytt/yolitt (rød). |
|
 |
Kap 09 - s. 303 i 2006-utgaven, s. 307 i 2013-utgaven Stratigrafisk inndeling av Askergruppa. Inndelingen i tre formasjoner tar utgangspunkt i det sentrale Oslofeltet, særlig Asker, Bærum, Lier, Hole og Ringerike. Nord for Nittedal finnes ikke Askergruppa, og Skaugumsformasjonen på toppen av Tanumformasjonen er lokal for Asker og deler av Bærum og Lier. |
|
 |
Kap 09 - s. 304a i 2006-utgaven, s. 308a i 2013-utgaven Konglomeratet i Tanumformasjonen er typisk for store deler av Oslofeltet fra Oslo og Ringerike og sørover. Konglomeratene er avsatt i forgrenete elvesystemer og veksler i kornstørrelse fra grove konglomerater til sandsteiner. Bildet er fra Gaupeskardveien på Ringerike og viser de groveste konglomeratene vi finner. Motivet på bildet er ca. 40 centimeter tvers over og de største bollene er ca. seks centimeter. De fleste bollene er godt rundet og består hovedsakelig av kvartsboller fra hydrotermalkvarts. Boller av gneis, kvartsitt, kalkstein og granitt finnes også. Den tynne hinnen av hematitt som gir rødfargen til konglomeratet, er typisk for Ringerike.(Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 304b i 2006-utgaven, s. 308b i 2013-utgaven Blokkdiagram som viser det grunne bassenget hvor Askergruppas sedimenter ble avsatt i seinkarbon tid. Sedimentene tynner ut mot nord og nordøst og blir tykkere mot sørvest. Hovedmengden av sedimentene er dannet fra elvesystemer som ble transportert inn fra nord, nordøst og nordvest. Tidvis steg havet inn i bassenget fra sør og øst. |
|
 |
Kap 09 - s. 305a i 2006-utgaven, s. 309a i 2013-utgaven Geologiske hovedtrekk i Stadium 1 – forstadiet til riftingen. Stadiet deles inn i tre, hvor den yngste delen bare er funnet i Asker. I tillegg til sedimentene trengte smeltede masser inn som lagganger på ca. en kilometer dyp. |
|
 |
Kap 09 - s. 305b i 2006-utgaven, s. 309b i 2013-utgaven Askergruppas sedimentære bergarter i Dronningveien i Hole. Vi ser at de røde leirsteinene fra Kolsåsformasjonen og de lyse sandsteinene fra Tanumformasjonen er forkastet i forhold til hverandre og at lagene i Kolsåsformasjonen er bøyet ned. Basalten over er ikke forkastet. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 305c i 2006-utgaven, s. 309c i 2013-utgaven Knabberudkalksteinsleddet i Tanumformasjonen. Den kryssjiktete og den mer horisontalt laminerte kalksandsteinen med marine fossiler representerer sannsynligvis en strandsone som tidvis oversvømte mer kontinentale avsetninger. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 306a (kun i 2006-utgaven) Skjell av fisk fra øverste delen av Tanumformasjonen ved Skaugum i Asker. |
|
 |
Kap 09 - s. 306b i 2006-utgaven, s. 310b i 2013-utgaven Plantefossiler fra Semsvann, Asker. Bildet til venstre viser en plante med stamme på én centimenter, med greiner og kranser av blader. Planten er beslektet med dagens sneller (sneller, kråkefot). Høyre bilde viser avtrykk fra en bregnelignende plante, nær naturlig størrelse. (Figur fra O. Arboe Høeg) |
|
 |
Kap 09 - s. 306c i 2006-utgaven, s. 310c i 2013-utgaven Mikroskopbilde av fusilinide fra Tanumformasjonen på Jeløya ved Moss. Fossilet måler 0,5 mm. |
|
 |
Kap 09 - s. 307a i 2006-utgaven, s. 311a i 2013-utgaven Mænaittiske lagganger fra Kistefoss ved Jevnaker. Mænaitt er sure syenittiske intrusjoner fra første stadium i utviklingen av Osloriften og er de eldste intrusjonene i riften. Intrusjonene ble dannet horisontalt som lagganger parallelt med lagdelingen i sedimentene. De opptrer hyppigst i de kambriske eller ordoviciske skiferne i Oslofeltet, særlig i alunskiferen. Tykkelsen på en enkelt laggang kan variere fra en centimeter til 15 meter, og de opptrer som regel flere sammen i et lagdelt nettverk. Tykkelsen på laggangene på bildet er fra ca. 30 centimeter til 1,2 meter. Også basiske (camptonittiske) lagganger ble dannet på samme tid. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 307b i 2006-utgaven, s. 311bc i 2013-utgaven Blokkdiagram som illustrerer hovedtrekkene i Stadium 2 – det innledende riftstadiet. Basaltisk vulkanisme er aktiv i Vestfold i sør og helt opp til Oslo. Nord for Nittedal og Ringerike fantes ingen basaltvulkaner på dette tidlige stadiet. Forkastningene var aktive, men foreløpig små. Oslofjordforkastningen var sannsynligvis den største forkastningen. |
|
 |
Kap 09 - s. 308a 2006-utgaven, s. 312ai 2013-utgaven Geologiske hovedtrekk i Stadium 2 - det innledende riftstadiet. Fordelingen av de fire basaltprovinsene fremgår tydelig. Aldersfordelingen og mektigheten vises langs sør-nord-profilet. Basaltene er i hovedsak eldst i sør og yngst i nord. Både antall basaltstrømmer og mektighet avtar mot nord. Profilet er et nord-sør-snitt gjennom basalten. |
|
 |
Kap 09 - s. 308b i 2006-utgaven, s. 312b i 2013-utgaven Pahoehoelava fra Hortensområdet. Både aa-lavaer og pahoehoe-lavaer finnes blant ”B1”-basaltene i Vestfold. Pahoehoe og aa er betegnelser opprinnelig brukt på Hawaii, og oversettes med replava og blokklava. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 309 i 2006-btgaven, s. 313 i 2013-utgaven Grensen mellom to lavastrømmer av alkaliolivinbasalt på Gullholmen ved Jeløya. Den nederste basaltstrømmen viser pahoehoestrukturer i toppen. Mellom lavaene ligger ofte tynne (opptil en meter) lag av røde sandsteiner. Disse tynne oksiderte og godt sorterte sandsteinene er oftest rester av vindblåste sanddyner som feiet over lavatoppene i det tørre klimaet. Sandsteinen på bildet er i tillegg omarbeidet og avsatt i strømmende vann. (Foto: A. Groth) |
|
 |
Kap 09 - s. 310 i 2006-utgaven, s. 314 i 2013-utgaven Erodert grense mellom Askergruppas konglomerater (Tanumformasjonen) og den overliggende første basalten (”B1”) på Krokskogen, Kolsåsbasalten. Basalten er yngre enn og forskjellig i mineralogi og kjemi fra basaltene mot sør i Vestfold. Fra Gaupeskardveien på Ringerike.(Foto: B.L. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 311a i 2006-utgaven, s. 315a i 2013-utgaven Geologiske hovedtrekk i Stadium 3 – riftdannelsens klimaks. Rombeporfyrlavaene ble avsatt godt utenfor den egentlige riften. Det gikk lang tid mellom hvert utbrudd, og erosjonen var aktiv. Alluviale vifter ble avsatt seint i stadiet både langs Oslofjordforkastningen og inne på Krokskogen lavaplatå. Basaltvulkanismen var også aktiv, men var underordnet produksjonen av rombeporfyrer. Larvikittbatolittene ble dannet i dypet. (Modifisert fra Ramberg og Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 311b i 2006-utgaven, s. 315b i 2013-utgaven Blokkdiagram for Stadium 3 – riftdannelsens klimaks, eller Osloriftens hovedstadium. Rombeporfyrvulkanisme fra store nord-sørgående spalter dominerte området. Etter hvert ble de store forkastningene og selve riftdalen dannet. Vulkanismen var størst i sør i Vestfold og avtok nordover. Helt nord til Brumunddal, i sørligste del av Rendalsgrabenen finner vi spor etter rombeporfyrvulkanismen. |
|
 |
Kap 09 - s. 311c i 2006-utgaven, s. 315c i 2013-utgaven Putelignende struktureer i bunnen av den første rombeporfyrlavastrømmen (RP1) på Krokskogen. Putestrukturene er sannsynligvis oppstått ved at lavaene har flytt ut over en vår overflate. Fenomenet finnes nesten bare vest på Krokskogen, i bunnen av RP1. Tynne lag av sandstein finnes i lagene mellom "putene". (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 312a i 2006-utgaven, s. 316a i 2013-utgaven Rombeporfyrlava fra Krokskogen. Avbildet er seks eksempler fra det klassiske området på Krokskogen hvor W.C. Brøgger og J. Schetelig først kartla disse spesielle lavabergartene og deres stratigrafi. De ligger i rett rekkefølge nedenfra og oppover med den eldste nederste. Den nederste kalles RP1, Kolsås-typen. De fire nederste bildene er RP1, RP2b, RP6 og RP7, alle fra selve Krokskogplatået. De to øverste, RP14a og Rp14b fra Øyangenkalderaen er yngre. Hvert av eksemplene måler 10*20 cm. |
|
 |
Kap 09 - s. 312b i 2006-utgaven, s. 316b i 2013-utgaven Rombeporfyrlava fra Krokskogen. Avbildet er seks eksempler fra det klassiske området på Krokskogen hvor W.C. Brøgger og J. Schetelig først kartla disse spesielle lavabergartene og deres stratigrafi. De ligger i rett rekkefølge nedenfra og oppover med den eldste nederste. Den nederste kalles RP1, Kolsås-typen. De fire nederste bildene er RP1, RP2b, RP6 og RP7, alle fra selve Krokskogplatået. De to øverste, RP14a og Rp14b fra Øyangenkalderaen er yngre. Hvert av eksemplene måler 10*20 cm. |
|
 |
Kap 09 - s. 313a i 2006-utgaven, s. 317a i 2013-utgaven Produksjon av rombeporfyr i Vestfold og på Krokskogen |
|
 |
Kap 09 - s. 313b i 2006-utgaven, s. 317b i 2013-utgaven Røde sandsteinslag mellom rombeporfyrlavaer. De fleste sandsteinene er vindavsatt, blåst inn over de tørre lavaoverflatene og fanget av den uregelmessige toppen av lavastrømmen. Noen sedimenter er også vannavsatt eller omarbeidet av periodiske elvesystemer. Konglomerater finnes også. Eksemplet er fra sørsida av Bastøy i Oslofjorden. |
|
 |
Kap 09 - s. 314a i 2006-utgaven, s. 318a i 2013-utgaven Den røde og gule vindavsatte Brumunddalssandsteinen består av godt sortert, grov til middelkornet sand. Ofte viser sandsteinen fine skråsjikt fra vindavsatte dyner. Brumunddalssandsteinen har opptil 20 prosent porøsitet og er et viktig grunnvannsreservoar for tettstedet Brumunddal. (Foto. B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 314b i 2006-utgaven, s. 318b i 2013-utgaven Bjørgeberget i Brumunddal er den nordligste forekomsten av permiske lavaer og sedimenter som vi finner rester av i Osloriften. Forkastningen følger dalen langs elva Brumunda. Brattskrenten i vest (til venstre) er lava- og sedimentskrenten. Bildet er tatt fra Neshalvøya og mot nord. (Foto: B.T Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 315 i 2006-utgaven, s. 319 i 2013-utgaven Forkastningen ved Nærsnes kapell i Røyken har retning nord-sør og er en normalforkastning hvor blokken i øst sank ned i forhold til blokken i vest. Forkastningsplanet er godt utviklet og faller ca. 50o mot øst. Forkastningen er antitetisk til den store, vest-hellende Nesoddforkastningen som ligger i øst. |
|
 |
Kap 09 - s. 316a i 2006-utgaven, s. 320a i 2013-utgaven Grove rombeporfyrkonglomerater fra alluviale vifteavsetninger langs Oslofjordforkastningen. Disse spesielle sedimentene opptrer bare på en del mindre øyer i Østfold. Blokkene kan bli opp til seks meter i diameter og domineres av forskjellige typer rombeporfyrlava. Også mer finkornete lag (sandsteiner) finnes. Konglomeratene er stort sett ganske usorterte, men en svak lagning sees nesten alltid. Blokkene kan være både rundete og svært kantete. Bildet fra Mellom-Sletter ved Larkollen. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 316b i 2006-utgaven, s. 320b i 2013-utgaven Blokkdiagram fra Oslofjordforkastningen. En rekke med alluviale vifter ble avsatt langs hele forkastningen i ytre Oslofjord. Materialet var erodert fra Østfoldblokka, som den gangen må ha vært dekket med lavaer og eldre sedimenter. Materialet ble ført ut med elvesystemer langs tverrforkastninger og avsatt i tykke vifter på nedsiden av forkastningen. |
|
 |
Kap 09 - s. 317a i 2006-utgaven, s. 321a i 2013-utgaven Blokkdiagram for Stadium 4 – sentralvulkanenes og kalderadannelsens periode. Basaltisk vulkanisme var dominerende i sentralvulkanene, men rombeporfyrvulkanismen var fremdeles aktiv. Etter hvert ”modnet” de forskjellige sentralvulkanene over hele Oslograbenen. De eksploderte som ”supervulkaner”, og store kalderainnsynkninger ble dannet. Vi finner større eller mindre rester av disse vulkanene i dag fra Ramnes i Vestfold i sør til Hurdal i nord. |
|
 |
Kap 09 - s. 317b i 2006-utgaven, s. 321b i 2013-utgaven Geologiske hovedtrekk i Stadium 4 - sentralvulkanenes og kalderadannelsens periode. De store sentralvulkanene var delvis konsentrert langs en nord-sørakse i Vestfoldgrabenen og delvis i en tette ansamling omkring overgangen melom Vestfoldgrabenen og Akerhusgrabenen. |
|
 |
Kap 09 - s. 318a i 2006-utgaven, s. 322a i 2013-utgaven Ignimbritt med store fragmenter (bergartsbruddstykker) fra Oppkuven på Krokskogen. Bergartsbruddstykkene er revet løs fra sidebergartene under eksplosjonen. En tydelig lagning eller stripning i bergarten representerer flatklemte pimpsteinsfragmenter (mørkegrå) som ble dannet under det eksplosive utbruddet i ”Oppkuvenvulkanen”. Eksplosjonene skjedde da Oppkuvenkalderaen ble dannet. Ignimbrittene med såpass store fragmenter antyder at vi er ganske nær selve utbruddsstedet. Blyanten vi ser er ca. åtte centimeter. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 318b i 2006-utgaven, s. 322b i 2013-utgaven Andre produkter fra de kraftige, siste utbruddene fra supervulkanene ble kastet gjennom luften og avsatt som tuffer. Lagningen og sorteringen er tydelig, noe som betyr at vi er langt fra utbruddsstedet. Denne lokaliteten er fra sørenden av Øyangenkalderaen nord for Damtjern på Krokskogen, men selve tuffen kom sannsynligvis fra en annen kaldera lenger sør. Hammeren er 43 centimeter lang, dvs. 1/8 naturlig størrelse. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 319a i 2006-utgaven, s. 323a i 2013-utgaven Skjematisk fremstilling av utviklingen fra en sentralvulkan til en kaldera. |
|
 |
Kap 09 - s. 319b i 2006-utgaven, s. 323b i 2013-utgaven Skjematisk fremstilling av utviklingen fra en sentralvulkan til en kaldera. |
|
 |
Kap 09 - s. 319c i 2006-utgaven, s. 323c i 2013-utgaven Brandbukampen på Hadeland er ansett som prototypen på en vulkanplugg. Den hadde nok som de andre små gabbropluggene i Osloriften, en liten basaltisk kjeglevulkan over seg den gang den var aktiv. Men de virkelig store vulkanene i Osloriften, var de som utviklet seg til seinere kalderaer. Sett fra sør. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 319d i 2006-utgaven, s. 323d i 2013-utgaven Ramvikholmen i Oslofjorden utenfor Tofte er også et eksempel på de små gabbropluggene i Osloriften. På Ramvikholmen, som er en tvillingplugg, vises godt en steiltstående lagdeling. Lagdelingen skyldes konveksjon i magmakammeret og fraksjonert krystallisasjon av mineraler som olivin, klinopyroksen, plagioklas og andre mineraler i et typisk alkali-olivin basaltisk magma. Brøgger mente disse pluggene var tilførselsrør for de store B1-basaltene i Vestfold. I dag vet vi at gabbropluggene er for unge til det og at de tilhører stadium 4. (Foto: O. Steinlein) |
|
 |
Kap 09 - s. 320 i 2006-utgaven, s. 324 i 2013-utgaven Geologiske hovedtrekk for stadiene 5 og 6 – de siste batolittfaser. I stadium 5 dannes hovedsakelig nordmarkitter, syenitter og ekeritter. Dette er også den tredje batolittfasen. I stadium 6, som er avslutningsstadiet for Osloriften, dannes kun noen små granitter. Dette stadiet er samtidig den fjerde og siste batolittfasen. Alderen på disse siste er tidlig trias. |
|
 |
Kap 09 - s. 321 i 2006-utgaven, s. 325 i 2013-utgaven Denne kompliserte figuren sammenfatter alle stadiene i utviklingen av Osloriften (unntatt Skagerrakergrabenen) gjennom de ca. 70 millioner årene riften var geologisk aktiv. Vi ser de seks stadiene og hva som karakteriserte dem med hensyn til sedimenter, tektonikk og forkastninger, med lavatyper, petrologisk sammensetning og vulkantype, og med intrusjoner som batolitter, ganger og lagganger. |
|
 |
Kap 09 - s. 323 i 2006-utgaven, s. 327 i 2013-utgaven Slik kan det ha sett ut i karbonskogen i Nord-Tyskland og i Nordsjøen i slutten av karbon. Det store treet til høyre er en Lepidodendron, som kunne bli 40 meter høye. Stående på skrå til høyre en Calamites og litt til venstre for midten en Sigillaria. Disse ble også velvoksne trær. Bunnvegetasjonen er Sphenophyllum. Alle er beslektet med dagens snelle- eller kråkefotplanter. Noen av disse er også funnet som fossiler i Oslofeltet. (Illustrasjon: R.W. Williams). |
|
 |
Kap 09 - s. 324a i 2006-utgaven, s. 328a i 2013-utgaven Kartet viser utbredelsen av sedimentære bassenger og strukturer i Nordsjøen fra tidlig perm (Rotligedes). I disse basengene opptrer magmatiske og sedimentære bergarter av seinkarbon og perm alders, tilsvarende det vi finner i Osloriftet. I tillegg vises gangbergarter. |
|
 |
Kap 09 - s. 324b i 2006-utgaven, s. 328b i 2013-utgaven Her vises utbredelsen av de to store saltbassengene i Nordsjøen, det dansk-norske basseng og det dansk-tyske basseng på øvre perm alder (Zechstein). Saltet ble avsatt etter at de fleste permiske forkastninger var blitt inaktive. Saltet er mobilt og lettere en bergartene over og flyter derfor mange steder opp og danner saltdiapirer (noe som ses tydelig i det seismiske profilet på neste side) |
|
 |
Kap 09 - s. 325 (kun i 2006-utgaven) Seismisk øst-vest snitt over sentrale deler av det dansk-norske bassenget. Under de seinpermiske saltlagene (Zechstein) (vist med rosa farge) ser man en rift-topografi med kontinentale, sedimentære bergarter av nedre permisk alder og magmatiske bergarter (Rotliegendes) (grønnlig farge), ikke ulikt det vi finner i Osloriften. Saltdiapirer (rosa) har trengt gjennom de overliggende mesozoiske bergarter (blå). Sekvensen avsluttes øverst med kenozoiske bergarter (gul farge). Den seismiske linjen er 235 kilometer lang. (Figur fra TGS Nopec) |
|
 |
Kap 09 - s. 327 (kun i 2006-utgaven) Permisk (Rotliegendes) sandstein fra østkysten av Skottland. (Foto: Fra Millenium Atlas) |
|
 |
Kap 09 - s. 329 (kun i 2013-utgaven) Seismisk snitt ca. øst-vest over sentrale deler av det Dansk-Norske Basseng. (seismisk linje fra TGS Nopec) |
|
 |
Kap 09 - s. 331 (kun i 2013-utgaven) Stort bilde: Vindavsatt permisk /Rotligendes) sandstein fra Cullercoats øst for Newcastle, England. (Foto: K. Bjørlykke). |
