Kap 13 - s. 416-417 i 2006-utgaven), s. 422-423 i 2013-utgaven

Pteranodon over Hardangervidda i seinkritt. (Illustrasjon: R.W. Williams)

Kap 13 - s. 420 i 2006-utgaven, s. 426 i 2013-utgaven

Kart som illustrerer hovedstrukturene på norsk kontinentalsokkel. Kartbildet er dominert av plattformer og bassenger dannet på overgangen mellom jura og kritt, og som ble fremhevet ved den termiske innsynkningen av bassengene gjennom krittperioden.

Kap 13 - s. 421 i 2006-utgaven, s. 427 i 2013-utgaven

Rekonstruksjon av klimasoner i tidligkritt. Norge lå da i den nordlige, varme tempererte sone. Legg merke til at de polare klimasonene mangler. (Figur modifisert fra C. Scotese)

Kap 13 - s. 422a i 2006-utgaven, s. 428a i 2013-utgaven

Typiske arter fra krittiden.
A: Dinoflagellater (marint mikroplankton) fra kritt. Størrelse: 0,09 – 0,15 millimeter.
B: Triceratops, en planteetende dinosaur, som døde ut i slutten av kritt.
C: Mosasaur, en kjempehavøgle fra seinkritt. Den kunne bli inntil 20 tonn og 17 meter lang.
D: Hesperonis var en stor sjøfugl med tenner og reduserte vinger. Lengde: 1,8 m.
E: De første angiospermer (blomsterplanter) var meget lik nåtidens magnolia.

(Figurer av R. Williams)

Kap 13 - s. 422b i 2006-utgaven, s. 428b i 2013-utgaven

I kritt var klimaet varmt og fuktig, og på landjorda nådde dinosaurene høyden av sin utvikling. (Med tillatelse fra NHM, UiO. Illustrasjon: B. Bocianowski)

Kap 13 - s. 423a i 2006-utgaven, s. 429a i 2013-utgaven

Stratigrafiske søyler over den krittaiske lagrekken i ulike områder på kontinentalsokkelen og på Svalbard. Krittstratigrafien utmerker seg med skrivekrittavsetninger i sør og med mange stratigrafiske brudd i nord.

Kap 13 - s. 423b i 2006-utgaven, s. 429b i 2013-utgaven

Skisse som viser geografi og viktigste sedimenttyper på norsk sokkel og områdene rundt i kritt. TIL VENSTRE: I tidligkritt, barremstadiet, lå Oslo på 50 grader nord. Fremdeles var det mange øyer igjen etter seinjurariftingen, og i nordvest var det vulkanisme og magmatisk aktivitet (rød) i forbindelse med den første fasen i åpningen av Polhavet. TIL HØYRE: I seinkritt, campanstadiet, stod havnivået høyt, og det var betydelig kortere vei fra Grønlandssiden ut i de dype krittbassengene, Mørebassenget (MB), Vøringbassenget (VB) og Sørvestsnagsbassenget (SB), enn fra den fennoskandiske siden. Store mengder sediment ble ført ut i havområdet mellom Grønland og Norge og avsatt på undersjøiske vifter. En vesentlig del av sedimentene kom fra Grønland. Harstadbassenget (HB) og Tromsøbassenget (TB) lå nærmere det baltiske fastlandet og fikk hovedsakelig sedimenttilførsel fra øst.

Kap 13 - s. 424 i 2006-utgaven, s. 430 i 2013-utgaven

Fra seismikk til geologisk tolkning i området for Agatfunnet, vest for Nordfjord.

Kap 13 - s. 425 i 2006-utgaven, s. 431 i 2013-utgaven

Krittklipper langs den franske kanalkysten i Etretat, Normandie. (Foto: ConocoPhillips)

Kap 13 - s. 426 i 2006-utgaven, s. 433 i 2013-utgaven

Slik må det ha sett ut da kokkolitter "regnet" gjennom vannmassene ned på havbunnen i kritt. (Illustrasjon av R.W. Williams)

Kap 13 - s. 427 i 2006-utgaven, s. 432 i 2013-utgaven

Geografi og avsetningsmiljø i Nordsjøområdet i kritt. Skissen viser to stadier i den geologiske utviklingen, barremstadiet og campanstadiet. TIL VENSTRE: I barremstadiet var øylandskapet fra seinjura fremdeles til stede, men gjennom tidligkritt ble de fleste av øyene langsomt oversvømt. TIL HØYRE: I campanstadiet var hele Nordsjøen dekket av hav. Tykke lag av kritt ble avsatt på havbunnen, unntatt helt i nord, der det var slamsedimentasjon. (Figurer modifisert fra Millennium Atlas)

Kap 13 - s. 428 i 2006-utgaven, s. 434 i 2013-utgaven

Figuren over viser krittreservoaret i Ekofiskfeltet i mikro- til makroskala. Elektronmikroskopbildet til venstre er tatt fra kjernen til høyre, fra nær 3,5 kilometer under havbunnen. Elektronmikroskopbildet viser en porøs struktur i Ekofiskreservoaret, som i all hovedsak består av rester etter døde kalkorganismer. Oppsprekkingen som sees i kjernene, viser permeable strømningsveier for olje og gass fra porene. Til høyre vises et seismisk snitt over Ekofiskfeltet.

Kap 13 - s. 428a i 2006-utgaven, s. 434 i 2013-utgaven

Figuren over viser krittreservoaret i Ekofiskfeltet i mikro- til makroskala. Elektronmikroskopbildet er tatt fra kjernen, fra nær 3,5 kilometer under havbunnen. Elektronmikroskopbildet viser en porøs struktur i Ekofiskreservoaret, som i all hovedsak består av rester etter døde kalkorganismer.

Kap 13 - s. 428b i 2006-utgaven, s. 434b i 2013-utgaven

Oppsprekkingen som sees i kjernene, viser permeable strømningsveier for olje og gass fra porene( Ekofiskfeltet).

Kap 13 - s. 428c i 2006-utgaven, s. 434c i 2013-utgaven

Et seismisk snitt over Ekofiskfeltet.

Kap 13 - s. 429 i 2006-utgaven, s. 435 i 2013-utgave

Ekofiskfeltet ligger i et område med mange olje- og gassfelt. Over vises toppen av Ekofiskfeltet, som står opp som et fjell, ca. 3 kilometer under havbunnen. Det tredimensjonale snittet under viser røde og gule lag som markerer de porøse og produktive sonene i Ekofiskfeltet. (Figurer fra ConocoPhillips)

Kap 13 - s. 429a  i 2006-utgaven, s. 435a i 2013-utgaven

Ekofiskfeltet ligger i et område med mange olje- og gassfelt. Over vises toppen av Ekofiskfeltet, som står opp som et fjell, ca. 3 kilometer under havbunnen. Det tredimensjonale snittet under viser røde og gule lag som markerer de porøse og produktive sonene i Ekofiskfeltet. (Figurer fra ConocoPhillips)

Kap 13 - s. 429b i 2006-utgaven, s. 435b i 2013-utgaven

Ekofiskfeltet ligger i et område med mange olje- og gassfelt. Over vises toppen av Ekofiskfeltet, som står opp som et fjell, ca. 3 kilometer under havbunnen. Det tredimensjonale snittet under viser røde og gule lag som markerer de porøse og produktive sonene i Ekofiskfeltet. (Figurer fra ConocoPhillips)

Kap 13 - s. 429c i 2006-utgaven, s. 435c i 2013-utgaven

Ekofiskfeltet ligger i et område med mange olje- og gassfelt. Over vises toppen av Ekofiskfeltet, som står opp som et fjell, ca. 3 kilometer under havbunnen. Det tredimensjonale snittet under viser røde og gule lag som markerer de porøse og produktive sonene i Ekofiskfeltet. (Figurer fra ConocoPhillips)

Kap 13 - s. 431a i 2006-utgaven, s. 437a i 2013-utgaven

Kart som illustrerer geologiske hovedstrukturelementer i Norskehavet gjennom jura, kritt og kenozoikum. Brønner nevnt i teksten er merket med hvit sirkel og brønnnummer.

Kap 13 - s. 431b i 2006-utgaven, s. 437b i 2013-utgaven

Kart som illustrerer geologiske hovedstrukturelementer i Norskehavet gjennom jura, kritt og kenozoikum. Brønner nevnt i teksten er merket med hvit sirkel og brønnnummer.

Kap 13 - s. 431c i 2006-utgaven, s. 437c i 2013-utgaven

Avtegning av seismisk snitt fra Trøndelagsplattformen , over Haltenterrassen og Vøringbassenget til Mørerandhøgda. Legg merke til hvordan krittbergartene (grønn farge) dominerer lagrekken i Vøringbassenget vest for Haltenterrassen. Profilets posisjon er vist med blå strek i figuren over.

Kap 13 - s. 432a i 2006-utgaven, s. 438a i 2013-utgaven

Korrelasjon mellom brønner i nordlig del av Norskehavet, fra Trøndelagsplattformen i øst til Gjallarryggen i vest. Grønt er slamstein, gult er sand. Lysingformasjonen lar seg korrelere fra plattform til basseng, mens de yngre sandene ikke gjør det. Bassengområdet i vest utmerker seg med meget store tykkelser av "Nisesander". Man ser også at på Trøndelagsplattformen er det flere sandige horisonter under Lysingformasjonen, men disse ser ut til å bli tynnere mot vest. Ute i Vøringbassenget finnes det ikke dypere brønner enn ned til bunnen av Lysingformasjonen. Brønnposisjonene er vist med rød strek på kart på forrige side.

Kap 13 - s. 433a i 2006-utgaven, s. 439a i 2013-utgaven

Strand- og kystavsetninger fra tidligkritt over grunnmarine avsetninger fra seinjura på Milne Land, Øst- Grønland. (Foto: GEUS)

Kap 13 - s. 433b i 2006-utgaven, s. 439b i 2013-utgaven

Seismikk med flatflekker fra Nykhøgda i Vøringbassenget. En flatflekk er det seismiske signalet fra grenseflaten mellom en gasslomme og grunnvannet under. Til høyre i figur a) ser vi i detalj flatflekken i gassfunnet som ble gjort i brønn 6707/10-1. Til venstre for denne, og litt dypere, ser vi en mindre flatflekk som tyder på en gassforekomst også der. Figur b) gir en oversikt over hvor dypt i Nykhøgda disse flatflekkene ligger.

Kap 13 - s. 434 i 2006-utgaven, s. 440 i 2013-utgaven

Skjematisk rekonstruksjon av den geologiske utviklingen i Norskehavet. Snittet går over det sørlige Vøringbassenget, fra Trøndelagsplattformen i øst til Vøringrandhøgda i vest. Gjentatte riftbevegelser mellom Norge og Grønland i perm-tidligtrias, seinjura-kritt og paleogen førte til at den krystalline jordskorpen ble strukket og fortynnet. I det sørlige Vøringbassenget er den krystalline skorpen bare 5 kilometer tykk. (Figur modifisert fra J. Skogseid)

Kap 13 - s. 434a i 2006-utgaven, s. 440a i 2013-utgaven

Skjematisk rekonstruksjon av den geologiske utviklingen i Norskehavet. Snittet går over det sørlige Vøringbassenget, fra Trøndelagsplattformen i øst til Vøringrandhøgda i vest. Gjentatte riftbevegelser mellom Norge og Grønland i perm-tidligtrias, seinjura-kritt og paleogen førte til at den krystalline jordskorpen ble strukket og fortynnet. I det sørlige Vøringbassenget er den krystalline skorpen bare 5 kilometer tykk. (Figur modifisert fra J. Skogseid)

Kap 13 - s. 434b i 2006-utgaven, s. 440b i 2013-utgaven

Skjematisk rekonstruksjon av den geologiske utviklingen i Norskehavet. Snittet går over det sørlige Vøringbassenget, fra Trøndelagsplattformen i øst til Vøringrandhøgda i vest. Gjentatte riftbevegelser mellom Norge og Grønland i perm-tidligtrias, seinjura-kritt og paleogen førte til at den krystalline jordskorpen ble strukket og fortynnet. I det sørlige Vøringbassenget er den krystalline skorpen bare 5 kilometer tykk. (Figur modifisert fra J. Skogseid)

Kap 13 - s. 434c i 2006-utgaven, s. 440c i 2013-utgaven

Skjematisk rekonstruksjon av den geologiske utviklingen i Norskehavet. Snittet går over det sørlige Vøringbassenget, fra Trøndelagsplattformen i øst til Vøringrandhøgda i vest. Gjentatte riftbevegelser mellom Norge og Grønland i perm-tidligtrias, seinjura-kritt og paleogen førte til at den krystalline jordskorpen ble strukket og fortynnet. I det sørlige Vøringbassenget er den krystalline skorpen bare 5 kilometer tykk. (Figur modifisert fra J. Skogseid)

Kap 13 - s. 435a i 2006-utgaven, s. 441a i 2013-utgaven

Skjematisk framstilling av forskjellige forhold som kan føre til dannelsen av kildebergarter. Forholdene kan være mer eller mindre lokale og tidsbegrenset. Det er gode muligheter for at flere slike forhold kan ha inntruffet i Vøringbassenget i løpet av kritttiden. (Figur modifisert fra N. Mills)

Kap 13 - s. 435b i 2006-utgaven, s. 441b i 2013-utgaven

Ved Skarstein rett sørøst for Andenes vil man ved fjære sjø langs strendene ved Andfjorden kunne se bergarter fra tidligkritt. Her går det en stor forkastningssone som skiller granittiske gneiser mot nord fra mørke, marine slamsteiner fra tidligkritt mot sør. I selve forkastningssonen ligger det store blokker av granittisk gneis i slamsteinene. Lagningen i slamsteinene følger rundt og "omslutter" de store gneisblokkene. Dette viser at blokkene falt ut fra forkastningsskrentene og ned i det marine slammet mens forkastningsbevegelsene pågikk. Den omsluttende lagningen ble til ved påfølgende kompaksjon av det bløte slammet rundt den harde gneisen. Det viser også at store forkastninger var aktive langt inn i tidligkritt.

Kap 13 - s. 436a i 2006-utgaven, s. 442a i 2013-utgaven

Geografi og avsetningsmiljø i tidligkritt, barremstadiet, i Barentshavet. På denne tiden var Barentshavet dekket av et grunnhav, men med noen store øyer rundt Lopphøgda og Bjørnøya. (Figur fra A. Nøttvedt m.fl.)

Kap 13 - s. 436b i 2006-utgaven, s.442b i 2013-utgaven

Geologiske hovedstrukturelementer gjennom mesozoikum og kenozoikum i Barentshavet.

Kap 13 - s. 437a i 2006-utgaven, s. 443a i 2013-utgaven

Søylebasalt på Kongsøya, Kong Karls Land. (Foto: A. Nøttvedt)

Kap 13 - s. 437b i 2006-utgaven, s. 443b i 2013-utgaven

Fossiler fra tidligkritt på Svalbard. 

Venstre: Ammonitten Arcthoplites jachromensis, Carolinefjellformasjonen, Tromsøbræn, Svalbard. Bildeutsnitt ca. 20 centimeter bredde. (Foto: H.A. Nakrem). 

Høyre: Ammonitten Hoplites svalbardensis, Carolinefjellformasjonen, Jemilianovbreen, Svalbard. Bildeutsnitt ca. 20 centimeter bredde. (Foto: H.A. Nakrem)

Kap 13 - s. 438 i 2006-utgaven, s. 444 i 2013-utgaven

(Illustrasjon: D. Davis)

Kap 13 - s. 439a i 2006-utgaven, s. 445a i 2013-utgaven

På lokaliteten Festningen ytterst i Isfjorden står lagene vertikalt, og Festningssandsteinen danner en markert festning langsetter land og ut i fjorden. Lagene på begge sider av Festningssandsteinen er mer slamholdige og har blitt erodert. INNFELT BILDE: Festningen og Festningssandsteinen sett fra luften. I bakgrunnen, mot øst, skimtes den russiske bosetningen Barentsburg. (Begge foto: A. Nøttvedt)

Kap 13 - s. 439b i 2006-utgaven, s. 445b i 2013-utgaven

I Kvalvågen på Øst-Spitsbergen kan en se fotavtrykk fra en mellomstor rovdinosaur i Festningssandsteinen. (Foto: A. Mørk)

Kap 13 - s. 446a (kun i 2013-utgaven)

Plateosaurus, den mest typiske dinosauren fra trias perioden. (Illustrasjon: E. Van Hulsen)

Kap 13 - s. 446b (kun i 2013-utgaven)

Diplodocus og Brachiosaurus er eksempler på sauropoder fra juratiden. (Illustrasjon: E. van Hulsen)

Kap 13 - s. 447 (kun i 2013-utgaven)

Tyrannosaurus rex og Edmontosaurus annectens (en avansert ornithopod), eksempler på de siste dinaosaurene i kritt. (Illustrasjon: E. van Hulsen)