Illustrasjoner kap. 15.
Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.
 |
Kap 15 - s. 482 i 2006-utgaven, s. 498 i 2013-utgaven Med hvitt er vist utbredelsen av den skandinaviske innlandsisen og Barents-Karaisdekket under nest siste isteid, ssale, som sluttet for 130 000 år siden. Rødt viser maksimum utbredelse under siste istid, weichsel. Breene over Island, Alpene eller andre fjellområder er ikke tegnet inn. Med grønnstrek er vist yttergrensen av innlandsisen der isen ikke er fra saale, men fra eldre istider. (Figur fra J.I. Svendsen) |
|
 |
Kap 15 - s. 483 i 2006-utgaven, s. 499 i 2013-utgaven
|
|
 |
Kap 15 - s. 484 i 2006-utgaven, s. 500 i 2013-utgaven Kartet viser de globale havstrømmene som Golfstrømmen er en del av. |
|
 |
Kap 15 - s. 485a i 2006-utgaven, s. 501a i 2013-utgaven Oksygen i kalkskall og bre-is forteller klimahistorie |
|
 |
Kap 15 - s. 485b i 2006-utgaven, s. 501b i 2013-utgaven Kursen viser variasjoner i oksygenisotopinnholdet i de siste 5 millioner år i dyphavssedimenter. (Figur modifisert fra J. Thiede) |
|
 |
Kap 15 - s. 485b2 i 2006-utgaven, s. 501b2 i 2013-utgaven Kursen viser variasjoner i oksygenisotopinnholdet i de siste 5 millioner år i dyphavssedimenter. (Figur modifisert fra J. Thiede) |
|
 |
Kap 15 - s. 487 i 2006-utgaven, s. 503 i 2013-utgaven Lyngsalpene med sine sterkt forrevne fjellpartier er typisk for det vi kaller alpine former. På bildet ser man eksempler på botner, tinder og skarpe egger. (Foto: G. Corner) |
|
 |
Kap 15 - s. 487a i 2006-utgaven, s. 503a i 2013-utgaven Lyngsalpene med sine sterkt forrevne fjellpartier er typisk for det vi kaller alpine former. På bildet ser man eksempler på botner, tinder og skarpe egger. (Foto: G. Corner) |
|
 |
Kap 15 - s. 488 i 2006-utgaven, s. 504 i 2013-utgaven Foto mot nordvest som viser en vel utviklet strandflate på Skuløya nord for Ålesund. |
|
 |
Kap 15 - s. 489a i 2006-utgaven, s. 505a i 2013-utgaven Skjematisk lengdeprofil som viser de ulike landformene langs en fjord og dal. (Figur modifisert fra J. Gjessing) |
|
 |
Kap 15 - s. 489b i 2006-utgaven, s. 505b i 2013-utgaven Dannelsen av norske fjorder. (Figur modifisert fra A. Nesje og I.M Whillans) |
|
 |
Kap 15 - s. 489c i 2006-utgaven, s. 505c i 2013-utgaven Rombeporfyrblokk funnet nær Hamburg. Blokken ble fraktet med innlandsisen fra Oslofjord-området til Tyskland under nest siste istid. (Foto: J. Ehlers) |
|
 |
Kap 15 - s. 490a i 2006-utgaven, s. 506a i 2013-utgaven Bildet som er tatt fra Eriksbueggi mot øst, illustrerer hvor flat Hardangervidda er. (Foto: T.O. Vorren) |
|
 |
Kap 15 - s. 490b i 2006-utgaven, s. 506b i 2013-utgaven Kartet viser minimum utbredelse av områder hvor innlandsisen var frosset fast til underlaget under siste istids maksimum og i avsmeltingstiden. (Figur modifisert fra J. Kleman m.fl.) |
|
 |
Kap 15 - s. 490c i 2006-utgaven, s. 506c i 2013-utgaven Dette satelittbildet (Landsat) viser drumliner og flutings på Finnmarksvidda.(Foto: B. Johansen) |
|
 |
Kap 15 - s. 491 i 2006-utgaven, s. 507 i 2013-utgave Litt om breer |
|
 |
Kap 15 - s. 491a i 2006-utgaven, s. 507a i 2013-utgave Litt om breer |
|
 |
Kap 15 - s. 491b i 2006-utgaven, s. 507b i 2013-utgave Litt om breer |
|
 |
Kap 15 - s. 491c i 2006-utgaven, s. 507c i 2013-utgave Litt om breer |
|
 |
Kap 15 - s. 492a i 2006-utgaven, s. 508a i 2013-utgaven Tykkelsen av seinpliocene og pleistocene sedimenter lang den norske kontinentranden. (Figur modifisert fra F. Riis) |
|
 |
Kap 15 - s. 492b i 2006-utgaven, s. 508b i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt over Bjørnøyvifta langs breddegraden 72 grader 30 minutter nord. (Etter T.O. Vorren m.fl.) |
|
 |
Kap 15 - s. 493a i 2006-utgaven, s. 509a i 2013-utgaven Rekonstruksjon av et mulig elvedreneringsmønster i Barentshavet. Rekronstruksjonen er baser på relieffet som finnes under de glasiale sedimenter. (Etter T.O. Vorren m.fl) |
|
 |
Kap 15 - s. 493b i 2006-utgaven, s. 509b i 2013-utgaven Tett i tett med isfjellpløyespor i Barentshavet, omkrimg 72o30' N og 23o27' Ø. (Figur fra B. Rafaelsen m.fl.) |
|
 |
Kap 15 - s. 493c i 2006-utgaven, s. 509c i 2013-utgaven Blokkdiagram som illustrerer de viktigste formene og sedimentakkumulasjonene på den norske kontinentalsokkel. (Etter T.O. Vorren) |
|
 |
Kap 15 - s. 494a i 2006-utgaven, s. 510a i 2013-utgaven Prinsippskisse som viser utbygging og sedimentasjon på eggakanten. (Etter J.S. Laberg og T.O. Vorren) |
|
 |
Kap 15 - s. 494b i 2006-utgaven, s. 510b i 2013-utgaven Seismiske tverrsnitt av slamstrømmer på Bjørnøyvifta. (Etter J.S. Laberg og T.O. Vorren) |
|
 |
Kap 15 - s. 494c i 2006-utgaven, s. 510c i 2013-utgaven Prinsippskisse som viser dannelsesmåter for usorterte sedimenter, såkalte diamiktoner, på kontinentalhyller. (Etter T.O. Vorren m.fl.) |
|
 |
Kap 15 - s. 495 i 2006-utgaven, s. 511 i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes) |
|
 |
Kap 15 - s. 495a i 2006-utgaven, s. 511a i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes) |
|
 |
Kap 15 - s. 495c i 2006-utgaven, s. 511c i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes) |
|
 |
Kap 15 - s. 495d i 2006-utgaven, s. 511d i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes) |
|
 |
Kap 15 - s. 495e i 2006-utgaven, s. 511e i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes) |
|
 |
Kap 15 - s. 495f i 2006-utgaven, s. 511f i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes) |
|
 |
Kap 15 - s. 496 i 2006-utgaven, s. 512 i 2013-utgaven Kartet viser maksimum utbredelse av innlandsisene i Norge og på kontinentalsokkelen under siste istid. (Etter E. Ottesen m. fl) |
|
 |
Kap 15 - s. 496 (kun i 2013-utgaven) Utbredelsen av innlandsisene under maksimum av siste istid for om lag 20 000 år siden. I tilgrensende havområder var det mye drivis, ofte hadde den større utbredelse enn vist her. (Illustrasjon: M. Jakobsen) |
|
 |
Kap 15 - s. 497 i 2006-utgaven, s. 513 i 2013-utgaven Isbre og elvedelta fra en av fjordene på Spitsbergen. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 15 - s. 498 i 2006-utgaven, s. 514 i 2013-utgaven Utgravingen ved Fjøsanger. Hullet er fylt med vann,men fjellet i bunnen sees så vidt til høyre på bildet. Bildet er tatt mot sør. (Foto J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 499 i 2006-utgaven, s. 515 i 2013-utgaven Et diagram som viser noen utvalgte fossiler i mellomistidslagene ved Fjøsanger. (Figur modifisert fra J. Mangerud m.fl) |
|
 |
Kap 15 - s. 500a i 2006-utgaven, s. 516a i 2013-utgaven Skjematisk tverrsnitt av Jæren ved Varhaug, med sjøen til høyre og Høgjæren til venstre. (Figur modifisert fra H.P. Sejrup m.fl.) |
|
 |
Kap 15 - s. 500b i 2006-utgaven, s. 516b i 2013-utgaven Et utgraving ved Sađgejohke på Finnmarksvidda. (Foto: L. Olsen) |
|
 |
Kap 15 - s. 501a i 2006-utgaven, s. 517a i 2013-utgaven Et snitt ved Kongsfjordhallet. Over mennene er det blågrå morene. Det brune laget rett over dette (ca. en meter over hodene deres) er Cyrtodaria-laget, som er om lag en million år gammelt. (Foto: S. Funder) |
|
 |
Kap 15 - s. 501b i 2006-utgaven, s. 517b i 2013-utgaven Cyrtodaria angusta i dette laget, med fyrstikk som målestokk. (Foto: S. Funder) |
|
 |
Kap 15 - s. 501c i 2006-utgaven, s. 517c i 2013-utgaven To blåskjell (Mytilus edulis) fra Kapp Ekholm; det øverste er 10 000 år og det nederste 125 000 år gammelt. (Foto: J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 502a i 2006-utgaven, s. 518a i 2013-utgaven Karbon-14-år er ikke alltid kalenderår |
|
 |
Kap 15 - s. 502b i 2006-utgaven, s. 518b i 2013-utgaven Karbon-14-år er ikke alltid kalenderår |
|
 |
Kap 15 - s. 503a i 2006-utgaven, s. 519a i 2013-utg Stripekarst fra Pikhaugene i Nordland |
|
 |
Kap 15 - s. 503b i 2006-utgaven, s. 519b i 2013-utgaven Typisk dryppsteinsgalleri fra en hule i Nordland. |
|
 |
Kap 15 - s. 504 i 2006-utgaven, s. 520 i 2013-utgaven Lagfølgen ved Dalseng i Brummunddal. Torva antas å være fra brørupinterstadialen for om lag 100 000 pr siden. Funnet av så gammel og tykk torv er enestående i Norge. (Figur modifisert fra M. Helle m.fl.) |
|
 |
Kap 15 - s. 505 i 2006-utgaven, s. 521 i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 505a i 2006-utgaven, s. 521a i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 505b i 2006-utgaven, s. 521b i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 505c i 2006-utgaven, s. 521c i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 505d i 2006-utgaven, s. 521d i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 505e i 2006-utgaven, s. 521e i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 505f i 2006-utgaven, s. 521f i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 505g i 2006-utgaven, s. 521g i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 505h i 2006-utgaven, s. 521h i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 506a i 2006-utgaven, s. 522a i 2013-utgaven Kurver, i faglitteraturen kalt tid-distanse-diagram, som viser hvordan den skandinaviske innlandsisen og Barentshav-Svalbardisdekket varierte gjennom siste istid. |
|
 |
Kap 15 - s. 506b i 2006-utgaven, s. 522b i 2013-utgaven Finneren av det 13. funn av mamuttann i Norge, traktorfører Oddvar Lunde, overleverer tanna til paleontologene Anatol Heintz (til venstre) og Gunnar Henningsmoen (til høyre). Funnet ble gjort i 1967 i grustaket i bakgrunnen, som ligger i Kvam i Gudbranddalen. (Foto: K. Henningsmoen) |
|
 |
Kap 15 - s. 506c i 2006-utgaven, s. 522c i 2013-utgaven Lengdeprofil av Gudbrandsdalen. Med rødt vises hvor høyt den har vært fylt med sandurer under gudbrandsdalinterstadialen. (Figur modifisert fra O.F. Bergersen og K. Garnes) |
|
 |
Kap 15 - s. 507a i 2006-utgaven, s. 523a i 2013-utgaven Foto av "mammutgruva" ved Haugalia, Kvam i Gudbrandsdalen. Det er tykke lag av sand og grus avsatt i en sandur under gudbrandsdalinterstadialen, tidlig i siste istid. På toppen er det morene. (Foto: K. Garnes) |
|
 |
Kap 15 - s. 507b i 2006-utgaven, s. 523b i 2013-utgaven Skjematisk snitt gjennom Skjonghelleren på Valderøya, Sunnmøre. (Modifisert fra J. Mangerud og E. Larsen) |
|
 |
Kap 15 - s. 507b1 i 2006-utgaven, s. 523b1 i 2013-utgaven Skjematisk snitt gjennom Skjonghelleren på Valderøya, Sunnmøre. (Modifisert fra J. Mangerud og E. Larsen) |
|
 |
Kap 15 - s. 507b2 i 2006-utgaven, s. 523b2 i 2013-utgaven Skjematisk snitt gjennom Skjonghelleren på Valderøya, Sunnmøre. (Modifisert fra J. Mangerud og E. Larsen) |
|
 |
Kap 15 - s. 507b3 i 2006-utgaven, s. 523b3 i 2013-utgaven Skjematisk snitt gjennom Skjonghelleren på Valderøya, Sunnmøre. (Modifisert fra J. Mangerud og E. Larsen) |
|
 |
Kap 15 - s. 508a i 2006-utgaven, s. 524a i 2013-utgaven Foto av 38 000 - 35 000 år gamle beinrester funnet i Skjonghelleren. Fra venstre mot høyre ligger tåledd av isbjørn, bein fra framfoten av polarrev, underkjeve av ringsel eller grønlandssel og "ønskebein" av polarlomvi (Foto: A.K. Hufthammer) |
|
 |
Kap 15 - s. 508b i 2006-utgaven, s. 524b i 2013-utgaven Laminert leire nær munningen i Skjonghelleren. Leiren er avsatt i et vann som ble demt av breen foran huleåpningen. Over hodet på mannen ser vi en svær blokk som er falt fra taket, og som noen har malt navnet sitt på. (Foto: R. Peersen) |
|
 |
Kap 15 - s. 509a i 2006-utgaven, s. 525a i 2013-utgaven Sammenstilling av lagfølgene ved Kapp Ekholm. det er fire sekvenser som her starter med en morene, og hvor det over er sedimenter, avsatt på stadig grunnere vann. |
|
 |
Kap 15 - s. 509b i 2006-utgaven, s. 525b i 2013-utgaven Fotoet viser et vel 20 meter høyt snitt med den yngste sekvensen. Like over stranda er morene fra siste istid, ca. to meter tykk. I høyre del av bildet sees over denne lyse horisontale lag med silt, avsatt på dypt vann. Sand- og gruslagene som skråner mot venstere, er avsatt på grunt vann av strøm og bølger som gikk innover fjorden. Disse lagene er fra holocen og viser den siste landhevningen. (Foto: J. Mangerud. |
|
 |
Kap 15 - s. 510 i 2006-utgaven, s. 526 i 2013-utgaven Kartet til venstre viser isskillet og antatte brebevegelsesretninger under en tidlig fase av oppbyggingen av innlandsisen. Til høyre er situasjonen under siste istids maksimum. Isskillet lå da betydelig øst og sør for hovedvannskillet. |
|
 |
Kap 15 - s. 511 i 2006-utgaven, s. 527 i 2013-utgaven Fotoet viser to sett med skuringsstriper i en relativt bløt fyllittbergart i indre Sogn. Den eldste skuringen (E) ligger i le for den yngste (Y). Retningen på den eldste kan vi bestemme ved at det er dannet små haler i le av kvartslinser i bergarten. (Foto: T.O. Vorren) |
|
 |
Kap 15 - s. 512a i 2006-utgaven, s. 528a i 2013-utgaven Disse taggete toppene, Røyken, på Nordspissen av Andøya (A) har neppe vært dekket av isen under siste istids maksimum. I fjellsidene ved Bleik (B) litt lenger sør på Andøya ser vi hvordan forvitringsmateriale har samlet seg mellom pragende forvitrete fjellknatter. |
|
 |
Kap 15 - s. 512b i 2006-utgaven, s. 528b i 2013-utgaven Disse taggete toppene, Røyken, på Nordspissen av Andøya (A) har neppe vært dekket av isen under siste istids maksimum. I fjellsidene ved Bleik (B) litt lenger sør på Andøya ser vi hvordan forvitringsmateriale har samlet seg mellom pragende forvitrete fjellknatter. |
|
 |
Kap 15 - s. 512c i 2006-utgaven, s. 528c i 2013-utgaven Blokkhav i gneis ved Vardafjellet (1163 moh) sør for Haugsvik, Voss i Hordaland fyle. Den forvitrete, lyse gangen viser at steinene i blokkmarken har bevegd seg ytterst lite horisontalt. Gangen er dannet ved postglasial frostprengning. (Foto: A. Nesje) |
|
 |
Kap 15 - s. 512d i 2006-utgaven, s. 528d i 2013-utgaven Profil innover Nordfjord, som viser høyden på fjelltopper med blokkhav og fjelltopper med isskuring. (Figur modifisert fra Brook m.fl.) |
|
 |
Kap 15 - s. 513a i 2006-utgaven, s. 529a i 2013-utgaven Jens Esmark |
|
 |
Kap 15 - s. 513b i 2006-utgaven, s. 529b i 2013-utgaven Esmarkmorenen (Vassryggen), mellom vannet og de grønne jordene i forgrunnen. |
|
 |
Kap 15 - s. 514 i 2006-utgaven, s. 530 i 2013-utgaven Kart over isavsmeltingen i Skandinavia. Tallene angir alder i tusen kalenderår for randen av innlandsisen. Linjen makert med "12,5-11,6" markerer yttergrensen for innnlandsisen under den yngre dryasstadialen. (Figur modifisert fra J. Kleman og A. Strømberg) |
|
 |
Kap 15 - s. 515 i 2006-utgaven, s. 531 i 2013-utgaven Kart over israndtrinn rundt Oslofjorden. (Figur fra R. Sørensen) |
|
 |
Kap 15 - s. 516 i 2006-utgaven, s. 532 i 2013-utgaven Tid-distanse-diagram, som viser brefrontens bevegelser ved slutten av siste istid. |
|
 |
Kap 15 - s. 518a i 2006-utgaven, s. 534a i 2013-utgaven Veddeaske i kjerne fra Lerstadvatn på Sunnmøre. (Foto: J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 518b i 2006-utgaven, s. 534b i 2013-utgaven Kart som viser hvordan Veddeasken fra vulkanutbruddet på Island for 12 000 år siden spredte seg. De svarte firkantene markerer steder hvor man har funnet Veddeasken på land eller i iskjerner. I kjerner fra habunnen finnes det over store områder. |
|
 |
Kap 15 - s. 519a i 2006-utgaven, s. 535a i 2013-utgaven Dannelsen av monaryggen ved Mysen, som i prinsippet er lik en rekke andre israndavsetninger i Norge. |
|
 |
Kap 15 - s. 519b i 2006-utgaven, s. 535b i 2013-utgaven Dannelsen av monaryggen ved Mysen, som i prinsippet er lik en rekke andre israndavsetninger i Norge. |
|
 |
Kap 15 - s. 519c i 2006-utgaven, s. 535c i 2013-utgaven Dannelsen av monaryggen ved Mysen, som i prinsippet er lik en rekke andre israndavsetninger i Norge. |
|
 |
Kap 15 - s. 520a i 2006-utgaven, s. 536a i 2013-utgaven Elveløp i fjellsiden. De svakt hellende linjene viser det som en gang var elvebreddene mellom dalsiden og breen. Fotoet er tatt mot Slådalsveien i fjellet sør for Lesja. (Foto: I. Aarseth) |
|
 |
Kap 15 - s. 520b i 2006-utgaven, s. 536b i 2013-utgaven Innlandsisen smeltet vertikalt ned i de indre dalførene. (Figur modifisert fra S. Skjeseth m.fl.) |
|
 |
Kap 15 - s. 520c i 2006-utgaven, s. 536c i 2013-utgaven Prinsippskisse av innlandsisen, fra Oslofjorden i sør over vannskillet til Sør-Trøndelag i nord. (Figur modifisert fra J.L. Sollid og K.J. Kristiansen) |
|
 |
Kap 15 - s. 521a i 2006-utgaven, s. 537a i 2013-utgaven Blokkdiagrammer som viser dannelsen av løsmasser nedenfor Seljordsvatnet i Telemark, men som også illustrerer forholdene i mange andre daler. (Figur modifisert fra I.J. Jansen, 1980.) |
|
 |
Kap 15 - s. 521aa i 2006-utgaven, s. 537aa i 2013-utgaven Breen ar smeltet og kalvet tilbake til Oslofjorden. I dag er det om lag 60 kilometer ut dalen til fjorden, men havet stod den gang 134 meter øyere ved Seljord, så sjøen fulgte iskanten innover. Kalvingen stopper fordi dalen blir grunnere og smalere. Ovenfor breen sees en grusavsetning (oransje) som ble avsatt langs iskanten da den lå høyere. (Figur modifisert fra I.J. Jansen, 1980.) |
|
 |
Kap 15 - s. 521ab i 2006-utgaven, s. 537ab i 2013-utgaven Svære breelver, som vesentlig kommer fra fra under isen, avsetter et delta av sand og grus, hvor blokker med bre-is begraves. Silt og leire føres ut og avsettes på fjordbunnen (blå). Breen stopper lenge nok til at deltaet bygges opp mot havoverflaten. Denne israndavsetning er trolig 11 000 pr gammel. (Figur modifisert fra I.J. Jansen, 1980.) |
|
 |
Kap 15 - s. 521ac i 2006-utgaven, s. 537ac i 2013-utgaven Breen har smeltet tilbake og dannet to mindre israndavsetninger (oransje), som nå er odder i Seljordsvatnet. På grunn av det lavere havnivået har Bøelva begynt å grave i isranddeltaet. Langs elva dannes lavere terrasser, og sand føres utover og avsettes over leiren i dalbunnen. På Herremoen er flere av breelveløpene bevart, men den begravde isen har smeltet og gitt "dødisgroper". (Figur modifisert fra I.J. Jansen, 1980.) |
|
 |
Kap 15 - s. 521ad i 2006-utgaven, s. 537ad i 2013-utgaven Landskapet i dag. Herremoen er en tørr furrumo, slik gravsetninger blir på Øslandet. Bøelva har avsatt sand over leiren langs midten av dalen. Sideelver har også avsatt vifter i Seljordsvatnet og langs dalen. (Figur modifisert fra I.J. Jansen, 1980.) |
|
 |
Kap 15 - s. 521b i 2006-utgaven, s. 537b i 2013-utgaven Endemorenene avsatt av en liten botnbre i yngre dryas. Morenen ligger som en hestesko ut fra botnen under den mørke fjell-eggen. Breelva rant forbi der husene står og ut i Kråkenesvatnet, like sør for Stad. (Foto: J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 521c i 2006-utgaven, s. 537c i 2013-utgaven Foto mot nord som viser en esker nordvest for Haugtjørninn-passet ved Vårstigen på Dovre. Vesle Elgsjøtangen (1450 meter over havet) til høyre i bakgrunnen. (Foto: J. Tolgensbakk) |
|
 |
Kap 15 - s. 522a i 2006-utgaven, s. 538a i 2013-utgaven Utbredelsen av restene av innlandsisen og overflømt område da tappingen av Glåmsjøen skjedde. |
|
 |
Kap 15 - s. 522b i 2006-utgaven, s. 538b i 2013-utgaven Jutulhugget i Hedmark sett på langs fra Tylldalen (Rendalen) vestlig retning mot Tylldalen (Rendalen) og elva Glåma. Under "katastrofetappingen" av den store bredemte sjøen i øver del av Glåmas dalføre ved slutten av siste istid, skar smeltevannet seg dypt ned i åsryggen og fortsatte i retning mot oss på bildet. (Foto: O.T. Ljøstad) |
|
 |
Kap 15 - s. 522c i 2006-utgaven, s. 538c i 2013-utgaven Pløyespor (mørke partier) etter isfjell på leirslettene ved Vormsund. |
|
 |
Kap 15 - s. 523a i 2006-utgaven, s. 539a i 2013-utgaven Foto av et grustak som er typisk for hundrevis av steder langs Norges kyst. Det viser skrålag som breelva bygde utover i sjøen. Dette fotoet er fra Sjøholt på Sunnmøre og viser et havnivå ca 60. meter høyere enn i dag, men slike deltaer finnes i høyder fra dagens havninvå ytterst på kysten til mer enn 200 meter over havet. (Foto: J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 523b i 2006-utgaven, s. 539b i 2013-utgaven Typisk bunnmorene, altså morene avsatt under isen. Blokker, stein, sand og leir er blandet sammen. Fra Danmarksplass i Bergen. I nedre del har denne morenen skjellframenter, fordi breen som avsatte morenen i yngre dryasstadialen rykket fram over gammel havbunn. (Foto: J. Mangerud) |
|
 |
Kap 15 - s. 524a i 2006-utgaven, s. 540a i 2013-utgaven Yttergrensen for innlandsisen i yngre dryas, for 11 800 år siden.(Figur modifisert fra H. Fossen) |
|
 |
Kap 15 - s. 524a i 2006-utgaven, s. 540a i 2013-utgaven Yttergrensen for innlandsisen i yngre dryas, for 11 800 år siden.(Figur modifisert fra H. Fossen) |
|
 |
Kap 15 - s. 524b i 2006-utgaven, s. 540b i 2013-utgaven Sidemorener på Fruo og Hadlet i Veigdalen på Hardangervidda. Disse morenene ble dannet under det preboreale breframstøtet inntegnet på kartet over. (Foto: T.O.Vorren) |
|
 |
Kap 15 - s. 526a i 2006-utgaven, s. 542a i 2013-utgaven Hoklingentrinnet ved Straumen i Inderøy, sett mot Sørvest. Moreneryggen avsnører nesten fjordarmen Børgin (forgrunnen) fra resten av Trondheimsfjorden. Det var her Vinje diktet om fagre fjord og bygder. (Foto: H. Sveian) |
|
 |
Kap 15 - s. 526b i 2006-utgaven, s. 542b i 2013-utgaven Kart over Trøndelag som viser de ulike brerandtrinnene. Landområder som stod under havet ved isavsmeltingen, er vist med lys blå fart. (Modifisert fra B.G. Andersen) |
|
 |
Kap 15 - s. 527 i 2006-utgaven, s. 543 i 2013-utgaven Brerandtrinn i området mellom Andøya og Lyngen (Etter T.O. Vorren og L. Plassen) |
|
 |
Kap 15 - s. 527a i 2006-utgaven, s. 543a i 2013-utgaven Brerandtrinn i området mellom Andøya og Lyngen (Etter T.O. Vorren og L. Plassen) |
|
 |
Kap 15 - s. 527b i 2006-utgaven, s. 543b i 2013-utgaven Tid-distanse-diagram fra Vesterålen og Sør-Troms. (Etter T.O. Vorren og L. Plassen) |
|
 |
Kap 15 - s. 528a i 2006-utgaven, s. 544a i 2013-utgaven Snitt gjennom israndeltaet fra yngre dryas i Ullsfjorden, Troms. Brefronten lå til venstre, og breelver strømmet ut mot høyre og avsatte sedimenter som et delta i Ullsfjorden, hvor strandsonen den gang lå om lag 65 neter iver dagebs gavbuvp, Det vil si i nivå med toppen av deltaet. (Foto: G. Corner) |
|
 |
Kap 15 - s. 528b i 2006-utgaven, s. 544b i 2013-utgaven Gjennomsnittlig sommertemperatur på Andøya, fra maksimum av siste istid og fram til holocen. (Figur modifisert fra T. Alm) |
|
 |
Kap 15 - s. 529a i 2006-utgaven, s. 545a i 2013-utgaven Kartet viser brerandtrinn i Finnmark. (Figur modifisert fra J.L. Sollid m.fl.) |
|
 |
Kap 15 - s. 529b i 2006-utgaven, s. 545b i 2013-utgaven Endemorene fra yngre dryas, som krysser Kåfjord nær Alta. Breutløperen lå til høyre. (Foto T.O. Vorren) |
|
 |
Kap 15 - s. 530a i 2006-utgaven, s. 546a i 2013-utgaven Sand og grus er en av de viktigste mineralske råstoffer produsert på land i Norge |
|
 |
Kap 15 - s. 530b i 2006-utgaven, s. 546b i 2013-utgaven Sand, grus og pukk i bruk som byggeråstoffer.
|
|
 |
Kap 15 - s. 531a i 2006-utgaven, s. 547a i 2013-utgaven Sand og grus i Osloregionen. |
|
 |
Kap 15 - s. 531a2 i 2006-utgaven, s. 547a2 i 2013-utgaven Grustak til Frefsrud AS avdeling Jessheim med uttak i sandur øst for E6 mot nord. (Foto: P.-R. Neeb) |
|
 |
Kap 15 - s. 531b i 2006-utgaven, s. 547b i 2013-utgaven Løsmassene på Romerike for ca 9500 14C-år siden med israndavsetninger ved Hauerseter. (Figur modifisert fra B.G. Andersen) |
|
 |
Kap 15 - s. 531c i 2006-utgaven, s. 547c i 2013-utgaven Beregnet totalvolum og utnyttbar volum for hver av de ti største sand- og grusforekomstene. |
Illustrasjoner kap. 14.
Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.
 |
Kap 14 - s. 440-441 i 2006-utgaven), s. 448-449 i 2013-utgaven Pilarberget, like vest for Longyearbyen på Svalbard, med Nordenskioldfjellet i bakgrunnen. Fjellene består av paleogene lag, unntatt helt nederst ved fjorden hvor noen lag fra kritt kommer fra. (Foto A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 14 - s. 444a i 2006-utgaven, s. 452a i 2013-utgaven Topografisk kart fra Skandinavia og Norskehavet som viser dybdeforhold og ulike jordskopreområder. (Figur: J.F: Dahls m.fl.) |
|
 |
Kap 14 - s. 444b i 2006-utgaven, s. 452b i 2013-utgaven Topografisk kart fra Skandinavia og Norskehavet som viser dybdeforhold og ulike jordskopreområder. (Figur: J.F: Dahls m.fl.) |
|
 |
Kap 14 - s. 445 i 2006-utgaven, s. 453 i 2013-utgaven Undersjøisk vulkanisme ved Marianerøybuen i det vestlige Stillehavet. Stort bilde: Ustrømming av karbondioksid under enormt trykk. Innfelt: Utfelling av jern-, kopper- og sinksulfider på en undersjøisk "smoker" vulkan. (Foto: Submarine Ring of Fire 2004 Exploration, NOAA PMEL Vents Program) |
|
 |
Kap 14 - s. 446a i 2006-utgaven, s. 454a i 2013-utgaven Forenklet kart som viser magnetiske havbunnsanomalier og alder på havbunnskorpen i Nord-Atlanteren og Polhavet. Blå farge angir eldste havbunnskorpe, mens lysegul farge er yngst. Kartet viser at det i paleogen og neogen var størst spredning i sør og minst i nord. (Figur modifisert fra Batlas/E.Lundin) |
|
 |
Kap 14 - s. 446b i 2006-utgaven, s. 454b i 2013-utgaven Magnetiske anomalier i Norskehavet og Grønlandshavet. Kartet viser en symmetrisk spredning i Norskehavet mellom Jan Mayen- og Barentssokkelen. Mot sørvest og i nordøst, mellom Svalbard og Grønland, er spredningsmønsteret mer komplekst. (Figur fra Batlas/O.Olesen.) |
|
 |
Kap 14 - s. 447 i 2006-utgaven, s. 455 i 2013-utgaven Kart som viser overflatetopografi og batymetrisk reliff i området rundet Island. (Figur fra Batlas/E.Lundin) |
|
 |
Kap 14 - s. 448 i 2006-utgaven, s. 456 i 2013-utgaven Undersjøisk lavautbrudd og dannelse av putelava ved vulkanen Kilauea på Hawaii. (Foto: G. Tribble) |
|
 |
Kap 14 - s. 449a i 2006-utgaven, s. 457a i 2013-utgaven Kart over vulkanske gasskratre i Møre- og Vøringbassengene. (Figur modifisert fra H. Svensen) |
|
 |
Kap 14 - s. 449b i 2006-utgaven, s. 457b i 2013-utgaven Skisse som viser vulkanske gasskratre. (Figur modifisert fra H. Svensen) |
|
 |
Kap 14 - s. 449c i 2006-utgaven, s. 457c i 2013-utgaven A. Seismisk dybdekart til bunn kenozoikum. (Figur fra A. Groth) |
|
 |
Kap 14 - s. 450 i 2006-utgaven, s. 458 i 2013-utgaven Bilde av lavaplatå på Hold with Hope, Øst-Grønland, (øverst i himmelranden) ved Christian IV-breen, Nansenfjorden, sørøstlige Grønland. (Foto: M. Larsen) |
|
 |
Kap 14 - s. 451 i 2006-utgaven, s. 459 i 2013-utgaven Jan Mayen med fjellet Beerenberg i bakgrunnen. (Foto: P-E. Dahlen) |
|
 |
Kap 14 - s. 452a i 2006-utgaven, s. 460a i 2013-utgaven Klima i paleogen. Norge lå dai den nordlige varme tempererte sone. (Figur modifisert fra C. Scotese) |
|
 |
Kap 14 - s. 452b i 2006-utgaven, s. 460b i 2013-utgaven I paleogen og neogen utviklet pattedyrene seg raskt, og livet på de store slettene begynte å ligne på det vi har i dag. (Med tillatelse fra NMH, UiO. Illustrasjon: B. Bocianowski) |
|
 |
Kap 14 - s. 453a i 2006-utgaven, s. 461a i 2013-utgave Et utvalg av foraminiferer (mikrofossiler) fra paleogen på norsk sokkel. Foraminifer er fra 0,4 - 0,6 mm i diameter. (Foto: R.W. Williams) |
|
 |
Kap 14 - s. 453b i 2006-utgaven, s. 461b i 2013-utgave Et utvalg av foraminiferer (mikrofossiler) fra neogen på norsk sokkel. Foraminifer er fra 0,4 - 0,6 mm i diameter. (Foto: R.W. Williams) |
|
 |
Kap 14 - s. 453c i 2006-utgaven, s. 461c i 2013-utgaven Øverst et fossilt trestykke fra Aspelintoppformasjonen på Svalbard. Nederst et stykke tre fra i dag. Strukturene i det fossile trestykket er nesten like tydelig som i trestykket fra i dag. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 14 - s. 453c1 i 2006-utgaven, s. 461c1 i 2013-utgaven Slamstein fra Aspelintoppformasjonen, Svalbard, med lag på lag med bøkeblader. På denne tiden var Svalbard dekket av store elvesletter med varmekjær bøkeskog. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 14 - s. 453c2 i 2006-utgaven, s. 461c2 i 2013-utgaven Øverst et fossilt trestykke fra Aspelintoppformasjonen på Svalbard. Nederst et stykke tre fra i dag. Strukturene i det fossile trestykket er nesten like tydelig som i trestykket fra i dag. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 14 - s. 454a i 2006-utgaven, s. 462a i 2013-utgaven Geografi og viktigste sedimenttyper på norsk sokkel om områdene rund i paleogen. (Figur modifisert fra H. Brekke) |
|
 |
Kap 14 - s. 454b i 2006-utgaven, s. 462b i 2013-utgaven Stratigrafiske søyler som viser den paleogene og neogene lagrekken i ulike områder på kontinentalsokkelen og på Svalbard. |
|
 |
Kap 14 - s. 455a i 2006-utgaven, s. 463a i 2013-utgaven Kart og snitt som viser topografi og morfologi i Skandinavia. (Figur fra K. Lidmar-Bergstrøm og J.O. Näsund) |
|
 |
Kap 14 - s. 455b i 2006-utgaven, s. 463b i 2013-utgaven Kart og snitt som viser topografi og morfologi i Skandinavia. (Figur fra K. Lidmar-Bergstrøm og J.O. Näsund) |
|
 |
Kap 14 - s. 457 i 2006-utgaven, s. 465 i 2013-utgaven Satelittbilde fra området med Stadlandet og Trondheimsfjorden. (Figur fra Landsat GeoCover ETM+2000, USGS) |
|
 |
Kap 14 - s. 458a i 2006-utgaven, s. 466a i 2013-utgaven Kjernebilde fra brønn 25/11-18 på Granefeltet i Nordsjøen. (Foto: Oljedirektoratet) |
|
 |
Kap 14 - s. 458b i 2006-utgaven, s. 466b i 2013-utgaven Avtegning fra seismisk snitt fra Øst-Shetlandsplattformen tvers over Nordsjøen til Stordbassenget og det norske fastlandet. |
|
 |
Kap 14 - s. 459a i 2006-utgaven, s. 467a i 2013-utgaven Kjernebilde fra brønn 25/11-215 på Granefeltet, som viser olje-vannkontakten. |
|
 |
Kap 14 - s. 459b i 2006-utgaven, s. 467b i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt fra området utenfor Nordfjord i kvadrant 35 og sørvestover ut i Nordsjøbassenget. |
|
 |
Kap 14 - s. 460a i 2006-utgaven, s. 468a i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø i Nordsjøområdet i paleocen og eocen. (Figurer modifisert fra Millenium Atlas) |
|
 |
Kap 14 - s. 460b i 2006-utgaven, s. 468b i 2013-utgaven Seismiske data viser at mange steder på norsk sokkel er de bløte leirene som ble avsatt i oligocen, gjennomsatt av forkastninger. (Figurer fra F. Biskopstø) |
|
 |
Kap 14 - s. 461 i 2006-utgaven, s. 469 i 2013-utgaven Vulkanske askelag i brønn 25/11-22 (dyp 1686-1687 m) i Balderformasjonen fra tidlig eocen, (Foto: Oljedirektoratet) |
|
 |
Kap 14 - s. 462a i 2006-utgaven, s. 470a i 2013-utgaven Skisse over Nordsjøområdet i midtre og siste deler av miocen, da dette var et betydelig mindre havområder enn i dag. (Figur modifisert fra W. Galloway) |
|
 |
Kap 14 - s. 462b i 2006-utgaven, s. 470b i 2013-utgaven Forstørret skisse av området mellom Shetlandsplattformen og Hordaplattformen, som viser utbygging av en stor deltaslette fra vest. (Figur modifisert fra W. Galloway) |
|
 |
Kap 14 - s. 462c i 2006-utgaven, s. 470c i 2013-utgaven Skisse som viser dannelse av et stort deltasysem i Nordsjøen i sein miocen. Deltasystemet kom fra Skagerrak og dekket en stor del av den sørlige Nordsjøen. (Figur modifisert fra J. Cartwright) |
|
 |
Kap 14 - s. 462d i 2006-utgaven, s. 470d i 2013-utgaven Seismisk blokkdiagram og dybdekart til miocen i den nordlige Nordsjøen. (Figur fra F. Bøen) |
|
 |
Kap 14 - s. 463a i 2006-utgaven, s. 471a i 2013-utgaven Skjematisk modell av en undersjøisk vifte. (Figur modifisert fra H. Reading og M. Richards) |
|
 |
Kap 14 - s. 463b i 2006-utgaven, s. 471b i 2013-utgaven Turbidittstrøm i vanntank. Bildet viser Gerry Middleton fra McMaster University i Canada. (Foto: R. Walker) |
|
 |
Kap 14 - s. 463c i 2006-utgaven, s. 471c i 2013-utgaven I gamle avsetninger som i dag er blottet på land, kan man studere avsetninger fra turbidittstrømmer, såkalte turbiditter, som ble dannet for mange millioner år siden. Bildet viser et slikt turbidittlag fra Vest-Irland som er 310 millioner år gammelt og som ble avsatt i et dypt basseng. |
|
 |
Kap 14 - s. 464 i 2006-utgaven, s. 472 i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt fra området utenfor Sunnmøre og ut i Norskehavet til Mørerandhøgda. |
|
 |
Kap 14 - s. 465 i 2006-utgaven, s. 473 i 2013-utgaven Seismisk tidskart til bunn kenozoikum i Norskehavet. (Figur fra T. Veum) |
|
 |
Kap 14 - s. 466a i 2006-utgaven, s. 474a i 2013-utgaven Kjernebilde og sedimentær logg fra deler av brønn 6305/5-1, som var funnbrønn på det gigantiske Ormen Langefeltet. (Foto: Oljedirektoratet) |
|
 |
Kap 14 - s. 466b i 2006-utgaven, s. 474b i 2013-utgaven Satelittbilde fra Midt-Norge, satt sammen med et kart som viser tidligpaleocen paleogeografi og avsetningsmiljø i Ormen Langeområdet. |
|
 |
Kap 14 - s. 467 i 2006-utgaven, s. 475 i 2013-utgaven Kjernebilder fra brønn 6305/5-1, som viser ulike typer avsetninger som er karakteristiske for dyphavsavsetninger. (Foto: Oljedirektoratet) |
|
 |
Kap 14 - s. 468 i 2006-utgaven, s. 476 i 2013-utgaven Bilde fra et elektronmikroskop av en kiselalge, som er ca. 0,3 millimeter i diameter. (Foto: J.M. Rykkje) |
|
 |
Kap 14 - s. 469a i 2006-utgaven, s. 477a i 2013-utgaven Skisse av utbyggingsløsningen på Ormen Langefeltet, der rørledninger er lagt fra en installasjon på 800 m havdyp over Storeggarasets bakkant, og inn til Nyhamna på Aukra i Romsdal. (Illustrajon: Hydro) |
|
 |
Kap 14 - s. 469b i 2006-utgaven, s. 477b i 2013-utgaven Den opprinnelige funnlinjen GFB84-202W, der Ormen Langestrukturen ble oppdaget. |
|
 |
Kap 14 - s. 470 i 2006-utgaven, s. 478 i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø på Barentssokkelen i eocen og pliocen. |
|
 |
Kap 14 - s. 471a i 2006-utgaven, s. 479a i 2013-utgaven Kart over Barentssokkelen og Svalbard. På Barentssokkelen vises langseriene som ligger under det tynne dekket med istidsavsetninger. Paleogene og neogene avsetninger finnes i Hammerfestbassenget, på Svalbard og langs vestranden av Barentssokkelen, ellers ikke. (Figur modifisert fra Norsk Polarinstitutt) |
|
 |
Kap 14 - s. 471b i 2006-utgaven, s. 479b i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt gjennom brønn 7216/11-1s i Sørvestnagsbassenget, sørvest for Bjørnøya. Denne brønnen boret gjennom eocene turbidittlag med reservoaregenskaper. (Figur fra A. Ryseth) |
|
 |
Kap 14 - s. 472a i 2006-utgaven, s. 480a i 2013-utgaven Vest-Spitsbergen folde og skyvebelte. (Figur modifisert fra A. Andresen) |
|
 |
Kap 14 - s. 472b i 2006-utgaven, s. 480b i 2013-utgaven Skisse av den geologiske utviklingen i Sentralbassenget på Svalbard. (Figur modifisert fra A. Andresen) |
|
 |
Kap 14 - s. 473 i 2006-utgaven, s. 481 i 2013-utgaven Fjellet Midterhuken i Bellsund på Svalbard. Bildet viser en foldestruktur i mørke triasiske slam- og sandsteiner midt i bildet oppå skråstilte permiske kisellag til høyre, på overgangen mellom Vest-Spitsbergen folde- og skyvebelte og Sentralbassenget. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 14 - s. 474 i 2006-utgaven, s. 482 i 2013-utgaven Fjellene rundt Longyearbyen består av paleogene avsetninger. Gruvedrift på de kullførende lagene nederst i den paleogene lagrekken er grunnlaget for bosetningene i Longyearbyen, Barentburg og Svea. (Begge foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 14 - s. 475a i 2006-utgaven, s. 483a i 2013-utgaven Kullager ved Longyearbyen i 1916. Legg merket til toget. Det finnes rester av skinnegangen ennå. (Arkivfoto: Store Norske Spitsbergen Kulkompani) |
|
 |
Kap 14 - s. 475b i 2006-utgaven, s. 483b i 2013-utgaven Kart over kullforekomstene i Longyearbyen og Svea. (Illustrasjon: Store Norske Spitsberge Kulkompani) |
|
 |
Kap 14 - s. 476a i 2006-utgaven, s. 484a i 2013-utgaven Fjellet Storvola i Van Keulenfjorden på Svalbard. Bildet viser Battfjellformasjonen med hellende lag som representerer klinoformer. (Foto: R.J. Steel). Bildet som er satt inn, viser detaljer av sandstein i øvre deler av klinoformlagene, og viser sandlag avsatt av storm og bølger. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 14 - s. 476b i 2006-utgaven, s. 484b i 2013-utgaven Skisse som viser avsetningsmodell for Battfjellformasjonen. (Figur modifisert fra W. Helland-Hansen) |
|
 |
Kap 14 - s. 477 i 2006-utgaven, s. 485 i 2013-utgaven Avtrykk av blader fra or og bøk i sandstein fra Aspelintoppformasjonen på Svalbard. På dette tidspunktet lå Svalbard så langt nord som Nordland fylke i dag, men med et klima mer likt dagens Danmark. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 14 - s. 486 (kun i 2013-utgaven) De arktiske spredningsryggene strekker seg 4500 km gjennom Norskehavet og Nordishavet. Ryggene består av en sammenhengende kjede av undersjøiske vulkaner, der også hydrotermale felt opptrer. |
|
 |
Kap 14 - s. 487 (kun i 2013-utgaven) Ved Trollveggen hydrotermalfelt strømmer det ut fluider fra flere ti-talls skorsteiner. (Foto: R.-B. Pedersen og A. Denny) |
|
 |
Kap 14 - s. 488a (kun i 2013-utgaven) Her ser en batymetriske kart som viser havbunnen i områdene ved Jan Mayen i varierene detaljrikdom. (Alle foto: R.-B. Pedersen) |
|
 |
Kap 14 - s. 488b (kun i 2013-utgaven) Her ser en batymetriske kart som viser havbunnen i områdene ved Jan Mayen i varierene detaljrikdom. (Alle foto: R.-B. Pedersen) |
|
 |
Kap 14 - s. 489a (kun i 2013-utgaven) De sentrale delene av Mohnsryggen er her sett i perpektiv mot nordøst. (Foto: R.-B. Pedersen) |
|
 |
Kap 14 - s. 489b (kun i 2013-utgaven) I området der Mohnsryggen møter Knipovichryggen, ble Lokeslottet oppdaget på 2400 m dyp. (Illustrasjon R.-B. Pedersen og E. Bjørseth) |
|
 |
Kap 14 - s. 490 (kun i 2013-utgaven) (Alle foto: R.-B. Pedersen) |
|
 |
Kap 14 - s. 491 (kun i 2013-utgaven) Krystaller av barytt sett i elektronmikroskop. (Foto: I. Thorseth) |
|
 |
Kap 14 - s. 492a (kun i 2013-utgaven) En hydrotermal skorstein med en hvit "pels" av mikroorganiserm. (Foto: R.-B. Pedersen) |
|
 |
Kap 14 - s. 492b (kun i 2013-utgaven) Her står hydrotermale skorsteiner på rekke og rad. Bildet er fra Soria Moria-feltet der en finner skorsteiner av ulike typer, fasonger og størrelser. (Foto: R.-B. Pedersen) |
|
 |
Kap 14 - s. 493a (kun i 2013-utgaven) Fjærstjerner av typen Heliometra glacialis har her funnet feste på hydrotermale avsetninger. (Foto: R.-B. Pedersen) |
|
 |
Kap 14 - s. 493b (kun i 2013-utgaven) Denne underlige blekkspruten ble påtruffet på 2600 meters dyp. Der svevde den grasiøst over den vulkanske havbunnen nær Lokeslutten. Blekkspruten tilhører slekten Grimpoteuthis, som på grunn av de ørelignende finnene også kalles Dumboblekksprut. (Foto: R.-B. Pedersen) |
Illustrasjoner kap. 13.
Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.
 |
Kap 13 - s. 416-417 i 2006-utgaven), s. 422-423 i 2013-utgaven Pteranodon over Hardangervidda i seinkritt. (Illustrasjon: R.W. Williams) |
|
 |
Kap 13 - s. 420 i 2006-utgaven, s. 426 i 2013-utgaven Kart som illustrerer hovedstrukturene på norsk kontinentalsokkel. Kartbildet er dominert av plattformer og bassenger dannet på overgangen mellom jura og kritt, og som ble fremhevet ved den termiske innsynkningen av bassengene gjennom krittperioden. |
|
 |
Kap 13 - s. 421 i 2006-utgaven, s. 427 i 2013-utgaven Rekonstruksjon av klimasoner i tidligkritt. Norge lå da i den nordlige, varme tempererte sone. Legg merke til at de polare klimasonene mangler. (Figur modifisert fra C. Scotese) |
|
 |
Kap 13 - s. 422a i 2006-utgaven, s. 428a i 2013-utgaven Typiske arter fra krittiden. (Figurer av R. Williams) |
|
 |
Kap 13 - s. 422b i 2006-utgaven, s. 428b i 2013-utgaven I kritt var klimaet varmt og fuktig, og på landjorda nådde dinosaurene høyden av sin utvikling. (Med tillatelse fra NHM, UiO. Illustrasjon: B. Bocianowski) |
|
 |
Kap 13 - s. 423a i 2006-utgaven, s. 429a i 2013-utgaven Stratigrafiske søyler over den krittaiske lagrekken i ulike områder på kontinentalsokkelen og på Svalbard. Krittstratigrafien utmerker seg med skrivekrittavsetninger i sør og med mange stratigrafiske brudd i nord. |
|
 |
Kap 13 - s. 423b i 2006-utgaven, s. 429b i 2013-utgaven Skisse som viser geografi og viktigste sedimenttyper på norsk sokkel og områdene rundt i kritt. TIL VENSTRE: I tidligkritt, barremstadiet, lå Oslo på 50 grader nord. Fremdeles var det mange øyer igjen etter seinjurariftingen, og i nordvest var det vulkanisme og magmatisk aktivitet (rød) i forbindelse med den første fasen i åpningen av Polhavet. TIL HØYRE: I seinkritt, campanstadiet, stod havnivået høyt, og det var betydelig kortere vei fra Grønlandssiden ut i de dype krittbassengene, Mørebassenget (MB), Vøringbassenget (VB) og Sørvestsnagsbassenget (SB), enn fra den fennoskandiske siden. Store mengder sediment ble ført ut i havområdet mellom Grønland og Norge og avsatt på undersjøiske vifter. En vesentlig del av sedimentene kom fra Grønland. Harstadbassenget (HB) og Tromsøbassenget (TB) lå nærmere det baltiske fastlandet og fikk hovedsakelig sedimenttilførsel fra øst. |
|
 |
Kap 13 - s. 424 i 2006-utgaven, s. 430 i 2013-utgaven Fra seismikk til geologisk tolkning i området for Agatfunnet, vest for Nordfjord. |
|
 |
Kap 13 - s. 425 i 2006-utgaven, s. 431 i 2013-utgaven Krittklipper langs den franske kanalkysten i Etretat, Normandie. (Foto: ConocoPhillips) |
|
 |
Kap 13 - s. 426 i 2006-utgaven, s. 433 i 2013-utgaven Slik må det ha sett ut da kokkolitter "regnet" gjennom vannmassene ned på havbunnen i kritt. (Illustrasjon av R.W. Williams) |
|
 |
Kap 13 - s. 427 i 2006-utgaven, s. 432 i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø i Nordsjøområdet i kritt. Skissen viser to stadier i den geologiske utviklingen, barremstadiet og campanstadiet. TIL VENSTRE: I barremstadiet var øylandskapet fra seinjura fremdeles til stede, men gjennom tidligkritt ble de fleste av øyene langsomt oversvømt. TIL HØYRE: I campanstadiet var hele Nordsjøen dekket av hav. Tykke lag av kritt ble avsatt på havbunnen, unntatt helt i nord, der det var slamsedimentasjon. (Figurer modifisert fra Millennium Atlas) |
|
 |
Kap 13 - s. 428 i 2006-utgaven, s. 434 i 2013-utgaven Figuren over viser krittreservoaret i Ekofiskfeltet i mikro- til makroskala. Elektronmikroskopbildet til venstre er tatt fra kjernen til høyre, fra nær 3,5 kilometer under havbunnen. Elektronmikroskopbildet viser en porøs struktur i Ekofiskreservoaret, som i all hovedsak består av rester etter døde kalkorganismer. Oppsprekkingen som sees i kjernene, viser permeable strømningsveier for olje og gass fra porene. Til høyre vises et seismisk snitt over Ekofiskfeltet. |
|
 |
Kap 13 - s. 428a i 2006-utgaven, s. 434 i 2013-utgaven Figuren over viser krittreservoaret i Ekofiskfeltet i mikro- til makroskala. Elektronmikroskopbildet er tatt fra kjernen, fra nær 3,5 kilometer under havbunnen. Elektronmikroskopbildet viser en porøs struktur i Ekofiskreservoaret, som i all hovedsak består av rester etter døde kalkorganismer. |
|
 |
Kap 13 - s. 428b i 2006-utgaven, s. 434b i 2013-utgaven Oppsprekkingen som sees i kjernene, viser permeable strømningsveier for olje og gass fra porene( Ekofiskfeltet). |
|
 |
Kap 13 - s. 428c i 2006-utgaven, s. 434c i 2013-utgaven Et seismisk snitt over Ekofiskfeltet. |
|
 |
Kap 13 - s. 429 i 2006-utgaven, s. 435 i 2013-utgave Ekofiskfeltet ligger i et område med mange olje- og gassfelt. Over vises toppen av Ekofiskfeltet, som står opp som et fjell, ca. 3 kilometer under havbunnen. Det tredimensjonale snittet under viser røde og gule lag som markerer de porøse og produktive sonene i Ekofiskfeltet. (Figurer fra ConocoPhillips) |
|
 |
Kap 13 - s. 429a i 2006-utgaven, s. 435a i 2013-utgaven Ekofiskfeltet ligger i et område med mange olje- og gassfelt. Over vises toppen av Ekofiskfeltet, som står opp som et fjell, ca. 3 kilometer under havbunnen. Det tredimensjonale snittet under viser røde og gule lag som markerer de porøse og produktive sonene i Ekofiskfeltet. (Figurer fra ConocoPhillips) |
|
 |
Kap 13 - s. 429b i 2006-utgaven, s. 435b i 2013-utgaven Ekofiskfeltet ligger i et område med mange olje- og gassfelt. Over vises toppen av Ekofiskfeltet, som står opp som et fjell, ca. 3 kilometer under havbunnen. Det tredimensjonale snittet under viser røde og gule lag som markerer de porøse og produktive sonene i Ekofiskfeltet. (Figurer fra ConocoPhillips) |
|
 |
Kap 13 - s. 429c i 2006-utgaven, s. 435c i 2013-utgaven Ekofiskfeltet ligger i et område med mange olje- og gassfelt. Over vises toppen av Ekofiskfeltet, som står opp som et fjell, ca. 3 kilometer under havbunnen. Det tredimensjonale snittet under viser røde og gule lag som markerer de porøse og produktive sonene i Ekofiskfeltet. (Figurer fra ConocoPhillips) |
|
 |
Kap 13 - s. 431a i 2006-utgaven, s. 437a i 2013-utgaven Kart som illustrerer geologiske hovedstrukturelementer i Norskehavet gjennom jura, kritt og kenozoikum. Brønner nevnt i teksten er merket med hvit sirkel og brønnnummer. |
|
 |
Kap 13 - s. 431b i 2006-utgaven, s. 437b i 2013-utgaven Kart som illustrerer geologiske hovedstrukturelementer i Norskehavet gjennom jura, kritt og kenozoikum. Brønner nevnt i teksten er merket med hvit sirkel og brønnnummer. |
|
 |
Kap 13 - s. 431c i 2006-utgaven, s. 437c i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt fra Trøndelagsplattformen , over Haltenterrassen og Vøringbassenget til Mørerandhøgda. Legg merke til hvordan krittbergartene (grønn farge) dominerer lagrekken i Vøringbassenget vest for Haltenterrassen. Profilets posisjon er vist med blå strek i figuren over. |
|
 |
Kap 13 - s. 432a i 2006-utgaven, s. 438a i 2013-utgaven Korrelasjon mellom brønner i nordlig del av Norskehavet, fra Trøndelagsplattformen i øst til Gjallarryggen i vest. Grønt er slamstein, gult er sand. Lysingformasjonen lar seg korrelere fra plattform til basseng, mens de yngre sandene ikke gjør det. Bassengområdet i vest utmerker seg med meget store tykkelser av "Nisesander". Man ser også at på Trøndelagsplattformen er det flere sandige horisonter under Lysingformasjonen, men disse ser ut til å bli tynnere mot vest. Ute i Vøringbassenget finnes det ikke dypere brønner enn ned til bunnen av Lysingformasjonen. Brønnposisjonene er vist med rød strek på kart på forrige side. |
|
 |
Kap 13 - s. 433a i 2006-utgaven, s. 439a i 2013-utgaven Strand- og kystavsetninger fra tidligkritt over grunnmarine avsetninger fra seinjura på Milne Land, Øst- Grønland. (Foto: GEUS) |
|
 |
Kap 13 - s. 433b i 2006-utgaven, s. 439b i 2013-utgaven Seismikk med flatflekker fra Nykhøgda i Vøringbassenget. En flatflekk er det seismiske signalet fra grenseflaten mellom en gasslomme og grunnvannet under. Til høyre i figur a) ser vi i detalj flatflekken i gassfunnet som ble gjort i brønn 6707/10-1. Til venstre for denne, og litt dypere, ser vi en mindre flatflekk som tyder på en gassforekomst også der. Figur b) gir en oversikt over hvor dypt i Nykhøgda disse flatflekkene ligger. |
|
 |
Kap 13 - s. 434 i 2006-utgaven, s. 440 i 2013-utgaven Skjematisk rekonstruksjon av den geologiske utviklingen i Norskehavet. Snittet går over det sørlige Vøringbassenget, fra Trøndelagsplattformen i øst til Vøringrandhøgda i vest. Gjentatte riftbevegelser mellom Norge og Grønland i perm-tidligtrias, seinjura-kritt og paleogen førte til at den krystalline jordskorpen ble strukket og fortynnet. I det sørlige Vøringbassenget er den krystalline skorpen bare 5 kilometer tykk. (Figur modifisert fra J. Skogseid) |
|
 |
Kap 13 - s. 434a i 2006-utgaven, s. 440a i 2013-utgaven Skjematisk rekonstruksjon av den geologiske utviklingen i Norskehavet. Snittet går over det sørlige Vøringbassenget, fra Trøndelagsplattformen i øst til Vøringrandhøgda i vest. Gjentatte riftbevegelser mellom Norge og Grønland i perm-tidligtrias, seinjura-kritt og paleogen førte til at den krystalline jordskorpen ble strukket og fortynnet. I det sørlige Vøringbassenget er den krystalline skorpen bare 5 kilometer tykk. (Figur modifisert fra J. Skogseid) |
|
 |
Kap 13 - s. 434b i 2006-utgaven, s. 440b i 2013-utgaven Skjematisk rekonstruksjon av den geologiske utviklingen i Norskehavet. Snittet går over det sørlige Vøringbassenget, fra Trøndelagsplattformen i øst til Vøringrandhøgda i vest. Gjentatte riftbevegelser mellom Norge og Grønland i perm-tidligtrias, seinjura-kritt og paleogen førte til at den krystalline jordskorpen ble strukket og fortynnet. I det sørlige Vøringbassenget er den krystalline skorpen bare 5 kilometer tykk. (Figur modifisert fra J. Skogseid) |
|
 |
Kap 13 - s. 434c i 2006-utgaven, s. 440c i 2013-utgaven Skjematisk rekonstruksjon av den geologiske utviklingen i Norskehavet. Snittet går over det sørlige Vøringbassenget, fra Trøndelagsplattformen i øst til Vøringrandhøgda i vest. Gjentatte riftbevegelser mellom Norge og Grønland i perm-tidligtrias, seinjura-kritt og paleogen førte til at den krystalline jordskorpen ble strukket og fortynnet. I det sørlige Vøringbassenget er den krystalline skorpen bare 5 kilometer tykk. (Figur modifisert fra J. Skogseid) |
|
 |
Kap 13 - s. 435a i 2006-utgaven, s. 441a i 2013-utgaven Skjematisk framstilling av forskjellige forhold som kan føre til dannelsen av kildebergarter. Forholdene kan være mer eller mindre lokale og tidsbegrenset. Det er gode muligheter for at flere slike forhold kan ha inntruffet i Vøringbassenget i løpet av kritttiden. (Figur modifisert fra N. Mills) |
|
 |
Kap 13 - s. 435b i 2006-utgaven, s. 441b i 2013-utgaven Ved Skarstein rett sørøst for Andenes vil man ved fjære sjø langs strendene ved Andfjorden kunne se bergarter fra tidligkritt. Her går det en stor forkastningssone som skiller granittiske gneiser mot nord fra mørke, marine slamsteiner fra tidligkritt mot sør. I selve forkastningssonen ligger det store blokker av granittisk gneis i slamsteinene. Lagningen i slamsteinene følger rundt og "omslutter" de store gneisblokkene. Dette viser at blokkene falt ut fra forkastningsskrentene og ned i det marine slammet mens forkastningsbevegelsene pågikk. Den omsluttende lagningen ble til ved påfølgende kompaksjon av det bløte slammet rundt den harde gneisen. Det viser også at store forkastninger var aktive langt inn i tidligkritt. |
|
 |
Kap 13 - s. 436a i 2006-utgaven, s. 442a i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø i tidligkritt, barremstadiet, i Barentshavet. På denne tiden var Barentshavet dekket av et grunnhav, men med noen store øyer rundt Lopphøgda og Bjørnøya. (Figur fra A. Nøttvedt m.fl.) |
|
 |
Kap 13 - s. 436b i 2006-utgaven, s.442b i 2013-utgaven Geologiske hovedstrukturelementer gjennom mesozoikum og kenozoikum i Barentshavet. |
|
 |
Kap 13 - s. 437a i 2006-utgaven, s. 443a i 2013-utgaven Søylebasalt på Kongsøya, Kong Karls Land. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 13 - s. 437b i 2006-utgaven, s. 443b i 2013-utgaven Fossiler fra tidligkritt på Svalbard. Venstre: Ammonitten Arcthoplites jachromensis, Carolinefjellformasjonen, Tromsøbræn, Svalbard. Bildeutsnitt ca. 20 centimeter bredde. (Foto: H.A. Nakrem). Høyre: Ammonitten Hoplites svalbardensis, Carolinefjellformasjonen, Jemilianovbreen, Svalbard. Bildeutsnitt ca. 20 centimeter bredde. (Foto: H.A. Nakrem) |
|
 |
Kap 13 - s. 438 i 2006-utgaven, s. 444 i 2013-utgaven (Illustrasjon: D. Davis) |
|
 |
Kap 13 - s. 439a i 2006-utgaven, s. 445a i 2013-utgaven På lokaliteten Festningen ytterst i Isfjorden står lagene vertikalt, og Festningssandsteinen danner en markert festning langsetter land og ut i fjorden. Lagene på begge sider av Festningssandsteinen er mer slamholdige og har blitt erodert. INNFELT BILDE: Festningen og Festningssandsteinen sett fra luften. I bakgrunnen, mot øst, skimtes den russiske bosetningen Barentsburg. (Begge foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 13 - s. 439b i 2006-utgaven, s. 445b i 2013-utgaven I Kvalvågen på Øst-Spitsbergen kan en se fotavtrykk fra en mellomstor rovdinosaur i Festningssandsteinen. (Foto: A. Mørk) |
|
 |
Kap 13 - s. 446a (kun i 2013-utgaven) Plateosaurus, den mest typiske dinosauren fra trias perioden. (Illustrasjon: E. Van Hulsen) |
|
 |
Kap 13 - s. 446b (kun i 2013-utgaven) Diplodocus og Brachiosaurus er eksempler på sauropoder fra juratiden. (Illustrasjon: E. van Hulsen) |
|
 |
Kap 13 - s. 447 (kun i 2013-utgaven) Tyrannosaurus rex og Edmontosaurus annectens (en avansert ornithopod), eksempler på de siste dinaosaurene i kritt. (Illustrasjon: E. van Hulsen) |
Illustrasjoner kap. 12.
Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.
 |
Kap 12 - s. 382-383 i 2006-utgaven), s. 386-387 i 2013-utgaven Overgangen til seinjura markerer en særdeles betydningsfull hendelse i den geologiske utviklingen. En endring i jordskorpens spredningsmønster førte til dannelse av en riftstruktur på norsk sokkel, fra Nordsjøen til Barentshavet. Langs riftstrukturen dannet det seg avsnørte bassenger med råtne bunnforhold. På bunnen hopet det seg opp med organisk materiale, som vist på bildet. Denne hendelsen har, direkte og indirekte, gitt opphav til det meste av petroleumsressursene på sokkelen. (Illustrasjon: R.W. Williams) |
|
 |
Kap 12 - s. 386a i 2006-utgaven, s. 390a i 2013-utgaven Skjematisk illustrasjon av det transatlantiske riftsystemet i seinjura, med forgreining inn i Nordsjøen. Legg merke til hvordan riftsystemet opptrer i forlengelsen av havbunnspredningen i det sentrale Atlanterhavet. SG=Sentralgrabenen, VG=Vikinggrabenen, HT=Haltenterrassen, ØG=Øst- Grønlandsbassengene, HB=Hammerfestbassenget, GGF=Great Glenforkastningen, MTFS=Møre-Trøndelagforkastningssonen. (Figur modifisert fra A.G. Dore m.fl) |
|
 |
Kap 12 - s. 386b i 2006-utgaven, s. 390b i 2013-utgaven Forkastningsblokker på Gullfaksfeltet. Legg merke til hvordan blokkene er skråstilt, som et sett med dominobrikker. Den blågrønne flaten er en erosjonsflate, den såkalte bunnkrittinkonformiteten, som kutter ned i forkastningsblokkene ytterst på Gullfaksfeltet. (Figur modifisert fra H. Fossen) |
|
 |
Kap 12 - s. 387 i 2006-utgaven, s. 391 i 2013-utgaven Strukturell rekonstruksjon av den seinjuraiske riftstrukturen i den nordlige Nordsjøen. De to tverrsnittene over Nordsjøen er tolket fra seismiske linjer med data helt ned til mantelen. Geologien på Fastlands- Norge er fra overflatekartlegging. Legg merke til hvordan jordskorpen er fortynnet under riftstrukturen, som følge av strekking. Det bakerste snittet, seismisk linje NSDP 84-1, krysser den nordlige Vikinggrabenen, med Tampenterrassen og Osebergterrassen på vestlig og østlig side. Det fremste snittet, seismisk linje NSDP 84-2, krysser den sørlige Vikinggrabenen og er begrenset av en større forkastningssone i vest, uten noe tilliggende terrasseområde. Den sørlige Vikinggrabenen danner egentlig en halvgrabenstruktur. (Figur fra H. Fossen) |
|
 |
Kap 12 - s. 388a i 2006-utgaven, s. 392a i 2013-utgaven Utvikling av en riftstruktur |
|
 |
Kap 12 - s. 388a2 i 2006-utgaven, s. 392a2 i 2013-utgaven Utvikling av en riftstruktur |
|
 |
Kap 12 - s. 388b i 2006-utgaven, s. 392b i 2013-utgaven Seismisk dybdekart over toppen av Brentgruppen i Oseberg-området, i den nordlige Nordsjøen. Fargeskala fra rød til blå angir økende dyp. Kartet viser en serie roterte forkastningsblokker som danner et markert trappetrinnsmønster ned mot Vikinggrabenen. (Figur fra Hydro) |
|
 |
Kap 12 - s. 388b2 i 2006-utgaven, s. 392b2 i 2013-utgaven Seismisk dybdekart over toppen av Brentgruppen i Oseberg-området, i den nordlige Nordsjøen. Fargeskala fra rød til blå angir økende dyp. Kartet viser en serie roterte forkastningsblokker som danner et markert trappetrinnsmønster ned mot Vikinggrabenen. (Figur fra Hydro) |
|
 |
Kap 12 - s. 388c i 2006-utgaven, s. 392c i 2013-utgaven Seismisk dybdekart over toppen av Brentgruppen i Troll-området, på Hordaplattformen. Fargeskala fra rød til blå angir økende dyp. Kartet viser en serie roterte forkastningsblokker. Den seismiske kuben som ligger oppå kartet, viser innfylling i bassengene mellom forkastningsblokkene. (Figur fra Hydro). |
|
 |
Kap 12 - s. 388c2 i 2006-utgaven, s. 392c2 i 2013-utgaven Seismisk dybdekart over toppen av Brentgruppen i Troll-området, på Hordaplattformen. Fargeskala fra rød til blå angir økende dyp. Kartet viser en serie roterte forkastningsblokker. Den seismiske kuben som ligger oppå kartet, viser innfylling i bassengene mellom forkastningsblokkene. (Figur fra Hydro). |
|
 |
Kap 12 - s. 389a i 2006-utgaven, s. 393a i 2013-utgaven Prinsippskisse av bunnkrittflaten i et område med forkastningsblokker. En slik flate kalles for en synrift-ukonformitet. |
|
 |
Kap 12 - s. 389b i 2006-utgaven, s. 393b i 2013-utgaven Seismisk linje fra Statfjord Nord-området. Den seismiske linjen går gjennom brønnene 33/9-15 og 16 og viser flere roterte forkastningsblokker med bassenger mellom. Bassengene er fylt inn med seinjura sedimenter. Gammastrålelogger fra brønnene er vist på den seismiske linjen. På gammastråleloggene gir sandstein utslag mot venstre og slamstein mot høyre. Loggene viser at det er mest slamstein nederst i seinjura lagpakken. Etter hvert som forkastningsblokken ble skråstilt fikk vi erosjon av tidligere avsetninger øverst på blokken (brønn 33/9-16), og det ble avsatt turbidittsand og slam lenger ned på blokken, i det som da var bassenger (brønn 33/9-15). Seinere sank hele forkastningsblokken inn og ble dekket av strandsoneavsetninger. Til slutt ble hele blokken oversvømt av havet, og organiskrikt slam, og deretter kalk, ble avsatt over det hele. På seismikken kan en kun se lag som er tykkere enn 20-30 meter, og bunnkrittflaten fremkommer som en strek. |
|
 |
Kap 12 - s. 389c i 2006-utgaven, s. 393c i 2013-utgaven Den detaljerte gammastråleloggen og borkjernen fra brønn 33/9-15 viser hvor kompleks bunnkrittflaten i virkeligheten er. Den består av en markert inkonformitet med varierende litologi vertikalt - sandstein, konglomerat, slamstein og kalkstein - over bare en meter. |
|
 |
Kap 12 - s. 390a i 2006-utgaven, s. 394a i 2013-utgaven Noen typiske arter fra seinjura. |
|
 |
Kap 12 - s. 390b i 2006-utgaven, s. 394b i 2013-utgaven Rekonstruksjon av klimasoner i seinjura. Norge lå da i den nordlige tempererte sone. (Figur modifisert fra C. Scotese) |
|
 |
Kap 12 - s. 390c i 2006-utgaven, s. 394c i 2013-utgave Fossiler fra seinjura på norsk sokkel og på Svalbard. Fossilene A-C er funnet av O. Bruun-Christensen. A. Belemnitter fra Vikinggruppen, seinjura, i Nordsjøen. Bildeutsnitt ca. 20 centimeter bredde. (Foto A-C: H. Pettersen; foto D-F: H.A. Nakrem) |
|
 |
Kap 12 - s. 391a i 2006-utgaven, s. 395a1 i 2013-utgaven Geografi og viktigste sedimenttyper på norsk sokkel og områdene rundt i seinjura-perioden. Store deler av Europa og Russland vest for Ural var på denne tiden dekket av et grunnhav. Skandinavia utgjorde et dominerende landområde i dette grunnhavet, på størrelse med dagens Grønland. (Figur modifisert fra H. Brekke) |
|
 |
Kap 12 - s. 391b i 2006-utgaven, s. 395b i 2013-utgaven Illustrasjon av seinjurahavet, med svømmende pliosaurer, Liopleurodon, som beiter på ammonitter av typen Perisphinctes. (Illustrasjon: R.W. Williams) |
|
 |
Kap 12 - s. 392a i 2006-utgaven, s. 396a i 2013-utgaven Stratigrafiske søyler over den seinjuraiske lagrekken i ulike områder på kontinentalsokkelen og på Svalbard. Perioden domineres av organisk rike slamsteiner, men med lokale sandavsetninger i Nordsjøbassenget. Navnene i de fargete søylene er stratigrafiske formasjoner. |
|
 |
Kap 12 - s. 392b i 2006-utgaven, s. 396b i 2013-utgaven Forvitret grunnfjell fra Melheimfjellet ved Olden. Blokkene ligger på en flate som representerer et gammelt peneplan fra seinjura. Den hvite kvartsgangen på bildet viser at blokkene ikke er flyttet på gjennom istidene. Fastlandsnorge var da et lavlandsområde med enkelte fjellpartier som stakk opp. (Foto: S.O. Dahl). Skjematisk illustrasjon som viser dypforvitring i jura, påfølgende overlagring i kritt og kenozoikum, og erosjon med bevaring av dypforvitringsmineralene i sprekker i grunnfjellet i pleistocen og holocen. (Figur fra O. Olesen) |
|
 |
Kap 12 - s. 393a i 2006-utgaven, s. 397a i 2013-utgaven Satellittbilde av Suezriften. Nilen og Nildeltaet vises sentralt i bildet. Rammen på bildet viser utsnitt av satellittfoto i figur B. (Foto: Nasa) |
|
 |
Kap 12 - s. 393b i 2006-utgaven, s. 397b i 2013-utgaven Detaljert satellittbilde fra Suezriften. Gul sirkel på bildet viser hvor foto i figur C er tatt. (Foto: Nasa) |
|
 |
Kap 12 - s. 393c i 2006-utgaven, s. 397c i 2013-utgaven Bilde av en rotert forkastningsblokk fra Sinaihalvøya. Den hvite linjen markerer toppen av forkastningsblokken før skråstilling, i prerift-fasen. De brune lagene over den hvite linjen ble avsatt samtidig som blokken ble skråstilt, i synrift-fasen, og støter mot lagene under (se hvite piler). Det kalles pålapp på fagspråket. Dette er helt parallelt til den seinjuraiske riftstrukturen på norsk sokkel. (Foto: I. Sharp) |
|
 |
Kap 12 - s. 394a i 2006-utgaven, s. 398a i 2013-utgaven Organiskrik slamstein i borkjerne fra Draupneformasjonen. Brønn 33/9-16 i Tampen-området, Nordsjøen. De lyse båndene i slamsteinen er tynne lag av silt. (Foto: Oljedirektorates webside, npd.no) |
|
 |
Kap 12 - s. 394b i 2006-utgaven, s. 398b i 2013-utgaven Norske geologer studerer seinjuraiske, organiskrike slamsteiner i Kimmeridge Clayformasjonen. Bildet er fra Kimmeridge Bay på sørøstkysten av England. (Foto: Hydro) Innfelt bilde: Det organiske materialet er delvis omdannet til petroleum, faktisk så mye at en kan gjøre opp bål av rullesteinene i strandsonen. (Foto: I.Wests webside) |
|
 |
Kap 12 - s. 395a i 2006-utgaven, s. 399a i 2013-utgaven For å kunne ha petroleumsforekomster i et sedimentbasseng må fire forutsetninger være oppfylt - det må finnes en kildebergart, en reservoarbergart, en takbergart og hydrokarbonfeller. |
|
 |
Kap 12 - s. 395b i 2006-utgaven, s. 399b i 2013-utgaven Kart over norsk sokkel som viser fordelingen av moden seinjura kildebergart. Modningsgrad er angitt med grønn farge for olje (%Ro=0.65-0.90) og oransje farge for gass (%Ro>0.90). I de blå områdene er kildebergarten ennå ikke moden, selv om den er avsatt og bevart på mange av disse stedene. (Figur fra T. Throndsen)) |
|
 |
Kap 12 - s. 396a i 2006-utgaven, s. 400a i 2013-utgaven Hydrokarbon genereringspotensial for ulike kildebergarter i Nordsjøen. |
|
 |
Kap 12 - s. 396b i 2006-utgaven, s. 400b i 2013-utgaven Hydrokarbon genereringspotensial for ulike kildebergarter i Nordsjøen. |
|
 |
Kap 12 - s. 396c i 2006-utgaven, s. 400ci 2013-utgaven Plott av vitrinittrefleksjon mot dyp i den nordlige delen av Vikinggrabenen. |
|
 |
Kap 12 - s. 397a i 2006-utgaven, s. 401a i 2013-utgaven Mikroskopbilde av væskeinneslutninger i kvartssandkorn i brønn 30/8-1S, fra Tunefeltet i Nordsjøen.Væskeinneslutningene forteller at både vann og hydrokarboner passerte mellom sandkornene på et tidligere tidspunkt. Siden ble det overvekst av kvartssement på sandkornene, og små dråper av disse væskene ble fanget i dette sandkornet. (Foto: J.M. Rykkje) |
|
 |
Kap 12 - s. 397b i 2006-utgaven, s. 401b i 2013-utgaven En såkalt kremkurve viser totale hydrokarbonreserver som er påvist i forhold til antall brønner, eller prospekter, som er boret. Den midtjuraiske letemodellen er den desidert mest suksessrike på norsk sokkel, fulgt av den seinjuraiske letemodellen. Kurven demonstrerer tydelig hvordan de største reservene ble påvist i en tidlig fase av letevirksomheten. De bratte stigningene på kurvene markerer når de største funnene, som Statfjord, Gullfaks, Oseberg (alle tidlig-midtjura), Troll (seinjura), Ekofisk (kritt) og Ormen Lange (paleogen) ble gjort. (Figur modifisert fra Millennium Atlas) |
|
 |
Kap 12 - s. 398a i 2006-utgaven, s.402a i 2013-utgaven Figur fra Oljedirektoratet |
|
 |
Kap 12 - s. 398b i 2006-utgaven, s. 402b i 2013-utgaven Figur fra Oljedirektoratet |
|
 |
Kap 12 - s. 399 i 2006-utgaven, s. 403 i 2013-utgaven Statfjordområdet i vakkert kveldslys. Statfjordutbyggingen består av til sammen tre produksjonsplattformer og et bøyelastingssystem og er en av Norges største pengemaskiner, noensinne. Men feltene på Tampenterrassen ligger tett, og flere andre store produksjonsplattformer er innen synsvidde. (Foto: Statoil) Storm i Nordsjøen. Under slike forhold er det ikke spøk å være oljearbeider. (Foto: Statoil) |
|
 |
Kap 12 - s. 400 i 2006-utgaven, s. 404 i 2013-utgaven Kart som illustrerer de viktigste seinjuraiske strukturelementene i Nordsjøen. Inn mot kysten fra den sentrale riftstrukturen ser vi et plattformområde med grunne bassenger. (Figur modifisert fra H. Brekke) |
|
 |
Kap 12 - s. 401a i 2006-utgaven, s. 405a i 2013-utgaven Skisse med forenklete geologiske snitt over Vikinggrabenen og Sentralgrabenen. Snittene viser forskjell i strukturer, avhengig av om det er salt til stede. Tilstedeværelse av permisk salt i Sentralgrabenen gjør at det blir dannet sekundære forkastningsblokker oppå de større forkastningsblokkene. (Figur modifisert fra Millennium Atlas, Fraser m.fl.) |
|
 |
Kap 12 - s. 401b i 2006-utgaven, s. 405b i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt fra nordlige Nordsjøen. Snittet går fra Øst-Shetlandsbassenget, som er den sørlige forlengelsen av Tampenterrassen, over Vikinggrabenen til Hordaplattformen. Legg merke til hvordan de store olje- og gassfeltene ligger på toppen av de skråstilte forkastningsblokkene. (Figur modifisert fra Millennium Atlas) |
|
 |
Kap 12 - s. 402a i 2006-utgaven, s. 406a i 2013-utgaven Ulike sedimenttyper i borkjerner fra Heatherformasjonen. Bildene viser laminert slamstein i brønn 16/10-1, bioturbert slamstein i brønn 16/10-1 og homogen sandstein i brønn 16/1- 5a. Brønnene ligger i den sørlige del av Vikinggrabenen. (Foto: Oljedirektorates webside, npd.no) |
|
 |
Kap 12 - s. 402b i 2006-btgaven, s. 406b i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø i Nordsjøområdet i seinjura. Skissen viser to stadier i den geologiske utviklingen, oxfordstadiet og thitonstadiet. I løpet av denne perioden på 15 millioner år ble det tidligere Nordsjølandet oversvømmet og omgjort til et øyhav. (Figurer modifisert fra Millennium Atlas, Frasier m.fl.) |
|
 |
Kap 12 - s. 403a i 2006-utgaven, s. 407a i 2013-utgaven Skisse av skråstilte forkastningsblokker. I dette tilfellet er blokkene også skråstilt i lengderetningen, slik at de ligger dels over og dels under vann. Flere av forkastningsblokkene i seinjura så slik ut. Legg merke til hvordan toppen av forkastningsblokkene er utsatt for ras, fluvial erosjon og kysterosjon fra alle kanter. Lag som ble avsatt før skråstilling og tidlig i skråstillingsfasen, blir nå erodert. Det tilsvarer henholdsvis Brentgruppen og Heatherformasjonen. Materialet blir avsatt i lavereliggende områder mellom blokkene, som elveavsetninger der hvor blokkene ligger over vann, og som undersjøisk sand og slam der hvor blokkene ligger under vann. Det tilsvarer Draupne- og Muninformasjonene. |
|
 |
Kap 12 - s. 403b i 2006-utgaven, s. 407b i 2013-utgaven Borkjerner fra Draupneformasjonen på Tampenterrassen. Bildene viser avsetninger rundt de overjuraiske øyene. Eksemplene er fra brønnene 33/9-15 og 33/9-16, rett sør for Snorrefeltet, og fra brønn 34/8-7 på Visundfeltet. (Foto: Oljedirektorates webside, npd.no) |
|
 |
Kap 12 - s. 403c i 2006-utgaven, s. 407b i 2013-utgaven Skissen viser en forenklet forkastningsblokk med skjematisk innplassering av de ulike borkjernene. I virkeligheten er kjernene fra to atskilte bassenger. Laminerte slamsteiner forekommer i dype deler av bassenget, bioturberte sandsteiner på grunnere vanndyp og laminerte sandsteiner i strandskråningen på den slake siden av forkastningsblokkene. Langs rasskråningen utfra forkastningsplanet finner vi typisk breksjer. (Foto: Oljedirektorates webside, npd.no) |
|
 |
Kap 12 - s. 404a i 2006-utgaven, s. 408a i 2013-utgaven Skisse av Snorre-forkastningsblokken, med en rekonstruksjon av den opprinnelige forkastningsblokken og hvor mye som er erodert. Legg merke til at erosjonen er størst på den bratte forkastningsskrenten og mindre nedover langs den skråstilte flaten. |
|
 |
Kap 12 - s. 404b i 2006-utgaven, s. 408b i 2013-utgaven Eksempel på utglidninger i forkant av en rotert forkastningsblokk i dagens Suezrift. (Foto: I. Sharp) |
|
 |
Kap 12 - s. 404c i 2006-utgaven, s. 408c i 2013-utgaven Seismisk linje fra forkant av Statfjord-forkastningsblokken, som viser et mønster med små utglidningsblokker like bak hovedforkastningsplanet. (Figur fra J. Hesthammer m. fl.) |
|
 |
Kap 12 - s. 405 i 2006-utgaven, s. 409 i 2013-utgaven Oljen på Trollfeltet utvinnes gjennom et nettverk av horisontalbrønner og grenbrønner, som går opp til undervannsinstallasjoner på havbunnen. (Figur fra Hydro) |
|
 |
Kap 12 - s. 406 i 2006-utgaven, s. 412 i 2013-utgaven De viktigste overjuraiske strukturelementene på midtnorsk sokkel. Vi tror at den overjuraiske riftaksen lå et sted vest for Halten- Dønnterrassen, men dette området har tykke krittavleiringer og juralagene er vanskelig å se på seismiske data. (Figur modifisert fra H. Brekke) |
|
 |
Kap 12 - s. 407a i 2006-utgaven, s. 413a i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt over Haltenterrassen. Snittet går fra Trøndelagsplattformen, nær kysten av dagens Midt-Norge, til Sklinnaryggen, som begrenser Haltenterrassen mot vest. De fleste av olje- og gassfeltene utenfor Midt-Norge forekommer i skråstilte forkastningsblokker på Haltenterrassen. (Figur modifisert fra P. Blystad m. fl.) |
|
 |
Kap 12 - s. 407b i 2006-utgaven, s. 413b i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø på midtnorsk sokkel i seinjura. Skissen viser to stadier i den geologiske utviklingen, sein kimmeridge - tidligtithonstadiet ogberriasstadiet. I løpet av denne perioden ble Frøyhøgda utenfor Kristiansund først hevet opp og siden langsomt oversvømmet. (Figur modifisert fra J. Gjelberg) |
|
 |
Kap 12 - s. 408a i 2006-utgaven, s. 414a i 2013-utgaven I mellomjura var Frøyhøgda dekket av sedimenter. Gjennom seinjura ble den hevet opp og erodert. I kimmeridgestadiet var hevingen maksimal, og det eroderte materialet ble transportert ut i bassengene rundt Frøyhøgda. Innsynking gjennom siste del av seinjura førte til at Frøyhøgda ble oversvømmet i tidligkritt. (Figur modifisert fra J. Gjelberg) |
|
 |
Kap 12 - s. 408b i 2006-utgaven, s. 414b i 2013-utgaven Bildet viser den seinjuraiske Harelvformasjonen på Øst- Grønland. Den består av organiskrike slamsteiner, lik Spekkformasjonen i Norskehavet. Sandsteinene på bildet ble opprinnelig avsatt på dypmarine sandvifter, men er seinere blitt remobilisert og injisert inn i slamsteinene. (Foto: J. Gjelberg) |
|
 |
Kap 12 - s. 409 i 2006-utgaven, s. 415 i 2013-utgaven Bildet viser utfallet av en enkel simulering og hvor det er sannsynlighet for at det finnes olje- og gassakkumulasjoner i området rundt Dønnterrassen på midtnorsk sokkel. (Figur fra A. Tømmerås) |
|
 |
Kap 12 - s. 410 i 2006-utgaven, s. 416 i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt over Hammerfestbassenget. Snittet går fra Finnmarksplattformen, nær dagens Finnmarkskyst, til Lopphøgda i nord. Som vi kan se er juralagene svært tynne, fordi det var liten innsynking gjennom jura. Bassenget begynte å formes i seinjura, men er hovedsakelig en krittstruktur. (Figur modifisert fra R. H. Gabrielsen m. fl.) |
|
 |
Kap 12 - s. 410a (kun i 2013-utgaven) Oversiktskart som viser bunn-kritt flaten med noen av de største feltene annotert. Til høyre er et 3D-kart av bunn-kritt flaten (stiplet utsnitt på oversiktskartet) over Utsirahøgda hvor posisjonen til geoseksjonen er markert. |
|
 |
Kap 12 - s. 410b (kun i 2013-utgaven) Nordlige Ellesmere Island på marginen av Sverdrupbassenget. Nederst sees røde og hvite sedimenter fra midt i karbon. Disse lagene ligger skrått, med vinkeldiskordans opp mot overliggende lag. De svarte slamsteinene midt på bildet er fra øvre trias, mens de lyse lagene øverst på bildet representerer juraiske deltaavsetninger. (Foto: E.P. Johannessen) |
|
 |
Kap 12 - s. 410c (kun i 2013-utgaven) Figuren viser en seismisk linje over Utsirahøgda der en ser at både Edvard Grieg og Johan Sverdrupfunnene ligger i relativt små kileformete riftgrabener inne på selve grunnfjellshøgda (makert med grått). Johan Sverdrupfunnet ligger i Augvaldsgrabenen og jura reservoarbergarten er markert med gult. Deler av reservoarbergarten strekker seg ut av grabenet og ligger direkte på forvitret grunnfjell. |
|
 |
Kap 12 - s. 411a (kun i 2013-utgaven) Seismisk linje gjennom Skrugardbrønnen 7127/8-1 på henholdvis 2D (til venstre) og 3D seismiske date (til høre) På 2D data sees indikasjoner på en flatflekk (mellom pilene) som kan tolkes som gass-vann eller olje-vann kontakten. på 3D data sees to flatflekker (mellom pilene) som øker sjansen for et tofase hydrokarbonsystem. Flatflekkene kan ytterligere framheves ved spesielle optiske teknikker som vist nede til høyre (illustrasjon: Audun Groth). 3D er gjengitt med tillatelse fra WetsernGeco. |
|
 |
Kap 12 - s. 411b (kun i 2013-utgaven) Strukturelt dybdekart på topp Realgrunnundergruppeni Bjørnøyrennforkastningskomplekset sett fra sørvest med de to funnen Skrugard og Havis (Johan Castberg) og den tørre brønnen, 7219/9-1 i vest. Brønn 7219/8-1 står vest for kartutsnittet. Bjørnøyrennforkastningskomplekset består av roterte jura forkastningsblokker. |
|
 |
Kap 12 - s. 411a i 2006-utgaven, s. 417a i 2013-utgaven Kart som viser de viktigste seinjuraiske strukturelementene i Barentshavet. Hammerfest- og Bjørnøybassengene oppsto som markerte strukturer i seinjura. Riftprosessen førte samtidig til at Lopphøgda, Stappehøgda og Sentralbankhøgda ble hevet opp. (Figur modifisert fra H. Brekke) |
|
 |
Kap 12 - s. 411b i 2006-utgaven, s. 417b i 2013-utgaven Borkjerner fra Fugl- og Hekkingformasjonene i Hammerfestbassenget. Bildene viser bioturbert slamstein i Fuglformasjonen i brønn 7120/7-3, og laminerte og bioturberte, organisk rike slamsteiner i Hekkingformasjonen i brønn 7120/2-2. De lyse lagene i den midterste kjerneprøven er kalkholdige. (Foto: Oljedirektorates webside, npd.no) |
|
 |
Kap 12 - s. 411c i 2006-utgaven, s. 417c i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø på Barentssokkelen i oxfordstadiet i seinjura. Barentshavet var et stort grunnhav, og på Franz Josef Land i nordøst var det en karbonatplattform. (Figur modifisert fra H. Brekke) |
|
 |
Kap 12 - s. 412 i 2006-utgaven, s. 418 i 2013-utgaven Mjølnirkrateret, en hilsen fra verdensrommet. (illustrasjon Jon Reierstad) |
|
 |
Kap 12 - s. 413a i 2006-utgaven, s. 419a i 2013-utgaven Svarte, organiskrike slamsteiner med papirlaminering i øvre del av Agardhfjellformasjonen på Janusfjellet, Svalbard. Innfelt bilde: Avtrykk av ammonitt.(Begge foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 12 - s. 413b i 2006-utgaven, s. 419b i 2013-utgaven Geologisk kart over det sentrale Spitsbergen. Utgående juralag er vist i blått. Jurabergarter finnes også begravd under sentrale Spitsbergen, under krittaiske og paleogene lag. (Figur modifisert fra Norsk Polarinstitutt) |
|
 |
Kap 12 - s. 414 i 2006-utgaven, s. 420 i 2013-utgaven Slamstein med små og store skall av muslingen Buchia, fra Agardhfjell-formasjonen på Janusfjellet, Svalbard. Steinen er ca. 20 centimeter bred. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 12 - s. 415a i 2006-utgaven, s. 421a i 2013-utgaven Utgraving av Plesiosaurus svaneøgle. Vi ser ryggraden og en av loffene til dyret. (Foto: A. Nøttvedt) Tegning: Slik tror en at svaneøglen kan ha sett ut. (Figur fra NHM, UiO) |
|
 |
Kap 12 - s. 415a i 2006-utgaven, s. 421b i 2013-utgaven Skallen av en Ichthyosaurus fiskeøgle. Tegning: Slik tror en at fiskeøglen kan ha sett ut. (Figur fra NHM, UiO) |
Illustrasjoner kap. 11.
Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.
 |
Kap 11 - s. 354-355 i 2006-utgaven), s. 358-359 i 2013-utgaven Flygeøgler over Nordsjøen i midtjura. (Illustrasjon: R.W. Williams) |
|
 |
Kap 11 - s. 358a i 2006-utgaven, s. 362a i 2013-utgaven Rekonstruksjon av klimasoner i Norge midtjura. Norge lå da i den nordlige tempererte sone. (Figur modifisert fra C. Scotese) |
|
 |
Kap 11 - s. 358b i 2006-utgaven, s. 362b i 2013-utgaven CO2-konsentrasjonen i geologisk tid fra devon fram til i dag. (Figur fra D.D. Ekart m.fl) |
|
 |
Kap 11 - s. 358b2 i 2006-utgaven, s. 362b2 i 2013-utgaven CO2-konsentrasjonen i geologisk tid fra devon fram til i dag. Siberian, CAMP og Deccan markerer de tre største episodene med plateoppsprekking som har skjedd siden devon. Siberian (slutten av perm), CAMP = Central Atlantic Magmatic Province (startet i overgangen triasjura), og Deccan (slutten av kritt) representerer perioder med meget stor vulkanisme som varte over flere hundre år. (Figur fra D.D. Ekart m.fl..) |
|
 |
Kap 11 - s. 359a i 2006-utgaven, s. 363a i 2013-utgaven Kråkefotplanter fra sumpskogen på Brentdeltaet på Gullfaksfeltet. (Foto: O. Bruun-Christensen) |
|
 |
Kap 11 - s. 359b i 2006-utgaven, s. 363b i 2013-utgaven Pollen med luftsekk fra borealisfloraen (øverst) og spore fra tethysfloraen (nederst) |
|
 |
Kap 11 - s. 359c i 2006-utgaven, s. 363c i 2013-utgaven Noen typiske arter fra tidlig- og midtjura. |
|
 |
Kap 11 - s. 359d i 2006-utgaven, s. 363c i 2013-utgaven I tidlig- og midtjura var klimaet fuktig, og langs kysten av Norge var det store våtmarksområder med dinosaurer og flygeøgler. (Med tillatelse fra NHM, UiO. Illustrasjon: B. Bocianowski) |
|
 |
Kap 11 - s. 360a i 2006-utgaven, s. 364a i 2013-utgaven Geografi og viktigste sedimenttyper på norsk sokkel og nærliggende områder i midtjura. Rekonstruksjonen viser at alle landområdene rundt Atlanterhavet og i Arktis var omgitt av sandige kystlinjer, deltaer og grunne havområder. Nordsjøen var fullstendig okkupert av Brentdeltaet på denne tiden. (Figur modifisert fra H. Brekke) |
|
 |
Kap 11 - s. 360b i 2006-utgaven, s. 364b i 2013-utgaven Grus- og sandvifter Innsjøavsatt slam Stratigrafiske søyler over den tidlig- og midtjuraiske lagrekken i ulike områder på kontinentalsokkelen og på Svalbard. Navnene på figuren angir geologiske grupper (loddrett) og formasjoner. Perioden domineres av kystnære og deltaiske sandavsetninger i veksling med slamsteiner. |
|
 |
Kap 11 - s. 361 i 2006-utgaven, s. 365 i 2013-utgaven På de flate deltaslettene var elvene gjerne svingete med store buktninger og pølsesjøer, slik som i Kildalen i Troms. (Foto: I. Lindahl) |
|
 |
Kap 11 - s. 362a i 2006-utgaven, s. 366a i 2013-utgaven Skjematisk, vertikal sedimentlogg (typelogg) for den nordlige Nordsjøen. Her vises overgangen fra elveavsetninger i trias, til marine sand- og slamsteiner i tidligjura. Brentdeltaet fylte i midtjura hele den nordlige Nordsjøen. (Figur fra R.J. Steel) |
|
 |
Kap 11 - s. 362b i 2006-utgaven, s. 366b i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø i Nordsjøområdet i midtjura. Skissen viser to stadier i den geologiske utviklingen, bajocstadiet og callovstadiet. I løpet av denne perioden bygde det store Brentdeltaet seg ut fra et landområde i sør, den såkalte Nordsjødomen, og dekket hele den nordlige Nordsjøen, for så å trekke seg tilbake. (Figurer modifisert fra Millennium Atlas) |
|
 |
Kap 11 - s. 363a i 2006-utgaven, s. 367a i 2013-utgaven Det store Brentdeltaet dekket hele den nordlige Nordsjøen i midtjura. Det må ha vært et imponerende skue sett ovenfra, med store elver som rant fra sør mot nord. (Illustrasjon: R.W. Williams). |
|
 |
Kap 11 - s. 363b i 2006-utgaven, s. 367b i 2013-utgaven Slik kan det ha sett ut i juraperioden på kontinentalsokkelen. De grunne sjøene på kyst- og deltaslettene var omgitt av sump-planter. Dinosaurer i alle størrelser og flygende øgler levde i disse områdene. (Illustrasjon fra R.W. Williams) |
|
 |
Kap 11 - s. 364 i 2006-utgaven, s. 368 i 2013-utgave Korrelasjonen mellom Oseberg-Rannoch-Etiveformasjonene på Osebergfeltet og Bearreraig-Elgolsandsteinene på Hebridene i Skottland (Raasay/Skye sediementlogg fra R.J. Steel). Utvalgte borkjerner fra Oseberg-Rannoch-Etiveformasjonene er satt sammen vertikalt. De ulike avsetningstypene danner en oppgrovingssekvens, tilsvarende vitringsprofilet som sees på fotoet fra Hebridene. (Alle foto: E.P. Johannessen) |
|
 |
Kap 11 - s. 365a i 2006-utgaven, s. 369a1 i 2013-utgaven A) Hauglagning er en sedimentær struktur dannet av stormbølger langs en bølgedominert kystlinje, spesielt i midtre til nederste strandsonen. Haugstrukturen på bildet er fra tertiære lag på Svalbard og har en undre grense som eroderer ned i underliggende stormlag, mens selve strukturen består av kurvet, lavvinklet skrålagning. B) Hauglagning i borkjerne fra Rannochformasjonen, i brønn 30/9-8 på Osebergfeltet. |
|
 |
Kap 11 - s. 365b i 2006-utgaven, s. 369b i 2013-utgaven Deltaslette-avsetninger fra Saltwickformasjonen i Whitby, Yorkshire. I klippeveggen sees flere stor elvekanal-avsetninger, 5-10 meter tykke og 50-100 meter brede. Kanalavsetningene ligger innkapslet i lagdelt slam og sand som ble avsatt på flomslettene mellom elveløpene. Saltwickformasjonen i Yorkshire ble avsatt samtidig med Rannoch- og Etiveformasjonene i Nordsjøen, mens avsetningsmiljøet er likt Nessformasjonen. (Foto: I. Sharp). |
|
 |
Kap 11 - s. 366a i 2006-utgaven, s. 370a i 2013-utgaven Bildet viser et mindre buktdelta fra det store Mississippideltaet. (Foto: M.O. Hayes). |
|
 |
Kap 11 - s. 366b i 2006-utgaven, s. 370b i 2013-utgaven Borkjerne fra brønn 30/9-8 på Osebergfeltet. Kjerneprøven består av sandstein, med et kullag øverst. Under kullet sees fossile planterøtter. Da Brentdeltaet trakk seg tilbake, ble deltaslettene omgjort til store laguner og brakkvannsbukter. Kjerneprøven representerer øverste del av en buktinnfylling. (Foto: E.P. Johannessen) |
|
 |
Kap 11 - s. 366c i 2006-utgaven, s. 370c i 2013-utgaven Geologisk tverrsnitt av Brentgruppen, fra sør mot nord. Enhetene 1 til 3 var avsatt mens deltaet bygde seg nordover, mens enhetene 4 til 6 ble avsatt da deltaet trakk seg tilbake mot sør. De største feltene i Nordsjøen som produserer fra Brentgruppen, er plassert inn i relativ posisjon langs Brentdeltaet. (Figur modifisert fra R. Mjøs m.fl.) |
|
 |
Kap 11 - s. 367a i 2006-utgaven, s. 371a i 2013-utgaven Kart over utbredelsen av Brendeltaet. Olje- og gassfelt som har sandsteiner i Brentgruppen som reservoarbergart, er tegnet inn. Legg merke til hvordan de fleste feltene er lokalisert til områdene med tykke, kystnære sandavsetninger i Brentdeltaet. |
|
 |
Kap 11 - s. 367b i 2006-utgaven, s. 371b i 2013-utgaven Gullfaksfeltet på Tampenutstikkeren. Feltet består av en serie mindre, skråstilte forkastningsblokker. (Figur fra H. Fossen) |
|
 |
Kap 11 - s. 367c i 2006-utgaven, s. 371c i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt fra Gullfaksfeltet. Reservoaret på Gullfaksfeltet er svært komplekst, med produksjon fra fire ulike reservoarnivåer i Øvre trias undre- og midtre jura. (Figurer fra T. Husmo m.fl., Millenium Atlas. |
|
 |
Kap 11 - s. 368a i 2006-utgaven, s. 372a i 2013-utgaven Skjematisk, vertikal sedimentlogg (typelogg) fra Haltenbanken. Her vises en gradvis overgang fra elveavsetninger i trias, gjennom vekselvise elveavsetninger og kystnære sandsteiner i undre jura, til marine sand-og slamsteiner i midtre jura.(Figur fra J. Gjelberg) |
|
 |
Kap 11 - s. 368b i 2006-utgaven, s. 372b i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø på midtnorsk sokkel i tidligjura. Skissen viser to stadier i den geologiske utviklingen, pliensbachstadiet og toarcstadiet. I pliensbachstadiet var det kystsletter og tidevannsdeltaer tilhørende Tiljeformasjonen, i den trange passasjen mellom Midt-Norge og Grønland. I toarcstadiet ble kystslettene oversvømmet og dekket av marint slam, tilhørende Rorformasjonen. Noen steder langs kystlinjen fantes sandige deltaer. Disse deltaene hører til Tofteformasjonen. (Figur modifisert fra J. Gjelberg) |
|
 |
Kap 11 - s. 369a i 2006-utgaven, s. 373a i 2013-utgaven Malakkastredet mellom Sumatra og Malaysia. Stredet, som forbinder Det indiske hav med Sør-Kinahavet, er 800 kilometer langt og kun 65 kilometer bredt på det smaleste. Stredet er fra 10 til 70 meter dypt, og tidevannsforskjellen øker fra to meter ute i stredet til fire meter inn mot kysten. Tidevannsstrømmen når lokalt opp i fem meter per sekund. (Foto: NASA) |
|
 |
Kap 11 - s. 369b i 2006-utgaven, s. 373b i 2013-utgaven Borkjerne fra Ileformasjonen i brønn 6506/12-1, på Haltenterrassen. Bildet viser lagdelt sandstein og slamstein, med vertikale og horisontale gravespor. (Foto: Statoil) |
|
 |
Kap 11 - s. 370a i 2006-utgaven, s. 374a i 2013-utgaven I mellomjura bestod området mellom Øst-Grønland og Midt-Norge av mange bassenger atskilt av store høydedrag, som var erosjonsområder for delta- og kystutbyggingene en finner i Pelion- og Garnformasjonene. |
|
 |
Kap 11 - s. 370b i 2006-utgaven, s. 374b i 2013-utgaven Jameson Land på Øst-Grønland. Det er svært god korrelasjon mellom Øst-Grønland og Midt-Norge, med elveavsetninger i trias og undre jura som går over i kystnære og marine sandsteiner og slamsteiner sent i tidligjura og midtjura. (Foto: B.T. Oftedal) |
|
 |
Kap 11 - s. 371a i 2006-utgaven, s. 375a i 2013-utgaven A) Tidevannsdelta fra Papuabukta, Ny-Guinea. Tidevannsdeltaet består av avlange sandbanker atskilt av tidevannskanaler. Innerst på deltaet sees en traktformet estuarie, som går over i en svingete elvekanal. (Foto:NASA) |
|
 |
Kap 11 - s. 371b i 2006-utgaven, s. 375b i 2013-utgaven Borekjerner. (Foto: Statoil) |
|
 |
Kap 11 - s. 371b2 i 2006-utgaven, s. 375b2 i 2013-utgaven Venstre: Midten: Høyre: |
|
 |
Kap 11 - s. 372 i 2006-utgaven, s. 376 i 2013-utgaven Relativt havnivå |
|
 |
Kap 11 - s. 373a i 2006-utgaven, s. 377a i 2013-utgaven Bildet viser to kjerneplugger. Den som er brunfarget, inneholder olje, det vil si at porene i sandsteinen er fylt med olje og ikke vann. Pluggen som har lys farge, er vannfylt. En kjerneplugg er vanligvis fem centimeter lang og 2,5 centimeter i diameter. Kjerneplugger bores ut fra kjerneprøvene, gjerne tre prøver pr. meter, og de brukes til analyser av mineralogi, diagenese, porøsitet og permeabilitet. (Foto: H. Pettersen) |
|
 |
Kap 11 - s. 373c i 2006-utgaven, s. 377c i 2013-utgaven Tynnslipbilde av sterkt kvartssementert sandstein fra den midtjuraiske Garnformasjonen på Haltenterrassen. Alle sandkornene består av kvarts, og porene er delvis fylt med diagenetisk illitt. Den sterke kvartssementeringen skyldes at sandsteinen har vært dypt begravet og utsatt for høy temperatur over lang tid, henholdsvis fire kilometer og 160 grader. Porøsiteten er fem prosent og permeabiliteten er 0,1 millidarcy. (Foto: Statoil) |
|
 |
Kap 11 - s. 374a i 2006-utgaven, s. 378a i 2013-utgaven Skjematisk øst-vest snitt gjennom Frohavbassenget og ut på kontinentalsokkelen. (Figur fra Haugane og Rise). Innfelt figur: Tolket seismisk linje over Frohavbassenget. (Figur fra A. Sommaruga og R. Bøe). |
|
 |
Kap 11 - s. 374b i 2006-utgaven, s. 378b i 2013-utgaven Løsblokker fra bassengene i Frohavet og Beistadfjorden |
|
 |
Kap 11 - s. 375a i 2006-utgaven, s. 379a i 2013-utgaven Fiskeøgle, Ophthalmosaurus. (Foto: NHM, UiO) |
|
 |
Kap 11 - s. 375b i 2006-btgaven, s. 379b i 2013-utgaven Venstre: Kartet viser hvor det finnes rester etter juraiske avsetninger i Vesterålen i dag (blå farge). De er kun bevart i tre små områder i forkastningssoner og ble dermed skjermet fra breerosjon under siste istid. Høyre: Avtegning av seismisk snitt fra Sortlandsundet. Tykke tidligog midtjura sedimenter er bevart. |
|
 |
Kap 11 - s. 375c i 2006-utgaven, s. 379c i 2013-utgaven Andøyas sedimenter. Venstre: Utaskjærs Lofoten, høyre: Utaskjærs Stjernøya (Hammerfestbassenget) |
|
 |
Kap 11 - s. 376a i 2006-utgaven, s. 380a i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø i det sørlige Barentshavet i midtjura. Geologene tror det fantes et sammenhengende landområde fra Finnmark nordover forbi Lopphøgda. Områdene rundt Hammerfestbassenget og Nordkappbassenget var dekket av kyst- og deltasletter. (Figur modifisert fra J. Gjelberg og G.B. Larssen) |
|
 |
Kap 11 - s. 376b i 2006-utgaven, s. 380b i 2013-utgaven Skjematisk, vertikal sedimentlogg for det sørlige Barentshavet. Her vises en gradvis overgang fra elve- og kystavsetninger i trias, og undre jura til kystnære, marine sand- og slamsteiner i midtre jura (Figur fra J.G. Gjelberg) |
|
 |
Kap 11 - s. 377a i 2006-utgaven, s. 381a i 2013-utgaven Borkjerne fra Nordmelaformasjonen i Hammerfestbassenget. (Alle foto: E.P. Johannessen) |
|
 |
Kap 11 - s. 377b i 2006-utgaven, s. 381b i 2013-utgaven Øst-vest-korrelasjon av brønnlogger i Hammerfestbassenget. Figuren viser hvordan de forskjellige avsetningsmiljøene henger sammen og veksler med hverandre. Øverste del av Tubåformasjonen går fra elvesedimenter i øst til en marin, deltaisk sandstein i den vestligste brønnen. Nordmelaformasjonen tynner mot øst, og får inn flere elvekanaler. Kystsandsteinene i nedre del av Støformasjonen kiler mot øst inn i deltaslettene i Nordmelaformasjonen. De marine skifrene i midtre deler av Støformasjonen forsvinner også mot øst. Alle disse laterale variasjonene forteller at i tidlig- og midtjura lå land mot øst og havet i vest. (Figur fra J. Gjelberg m.fl.). |
|
 |
Kap 11 - s. 378a i 2006-utgaven, s. 382a i 2013-utgaven Geolog på Ross Rig studerer oljeholdige kjerner fra brønn 7119/12-2. (Foto: E.P. Johannessen) |
|
 |
Kap 11 - s. 378b i 2006-utgaven, s. 382b i 2013-utgaven Snøhvitfeltet bygges ut med undervannsinstallasjoner og rørledning til Melkøya i Finnmark. (Illustrasjon fra Statoil) |
|
 |
Kap 11 - s. 378c i 2006-utgaven, s. 382c i 2013-utgaven A) Skjematisk modell for avsetning av Støformasjonen. De ulike avsetningsmiljøene er angitt med tall. 1) elveslette, 2) tidevannsflate, 3) estuarie, lagune, strand og barriereøy og 4) marint. B) Typisk logg fra Snøhvitfeltet. Tubå-, Nordmela-, Stø- og Fuglformasjonene ble avsatt i ulike miljø i kystsonen. Tallene referer til avsetningsmiljø som angitt i A. |
|
 |
Kap 11 - s. 379a i 2006-utgaven, s. 383a i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø i det nordlige Barentshavet i tidlig- og midtjura. Skissen viser to stadier i den geologiske utviklingen, sinemurstadiet og toarcstadiet. Spitsbergen var trolig dekket av hav mye av tiden, men tidvis har det vært svært grunt og kanskje delvis erosjon. Det var trolig forbindelse mellom Norskehavet og en tidlig forløper til Polhavet. Trenden er den samme som i Hammerfestbassenget, med store kystslette- og deltautbygninger i øst i tidligjura og oversvømmelse av disse i mellomjura. (Figur modifisert fra G. B. Larssen m.fl.) |
|
 |
Kap 11 - s. 379b i 2006-utgaven, s. 383b i 2013-utgaven Skjematisk, vertikal sedimentlogg fra Kong Karls Land. Her vises en gradvis overgang fra kystnære, marine sand- og slamsteiner i undre jura, til marine slamsteiner avsatt lenger ute på søkkelen i midtre og øvre jura. (Figur fra G.B. Larssen m.fl. |
|
 |
Kap 11 - s. 379c i 2006-utgaven, s. 383c i 2013-utgaven Ribbeinsavtrykk fra svaneøgle, Plesiosaurus, fra Teistberget på Svalbard. |
|
 |
Kap 11 - s. 380a i 2006-utgaven, s. 384a i 2013-utgaven Hårfagrehaugen på Kongsøya. De hvite lagene nederst er linseformete. De tilhører øverste del av Svenskøyformasjonen fra undre jura, og består av mediumkornete sandsteiner avsatt i store tidevannskanaler. Det gule intervallet i øvre del er Kongsøyformasjonen fra midtre jura. Den består av finkornete sandsteiner avsatt langs kystlinjen og i store bukter mellom tidevannskanalene. (Foto: AS. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 11 - s. 380b i 2006-utgaven, s. 384b i 2013-utgaven Skråsjiktet sandstein fra Svenskøyformasjonen på Kongsøya. Skrålagene har parvise bånd av slam, såkalte doble draperinger, som blir tykkere ned mot bunnen av skrålagene. Tilsvarende lagning er velkjent fra moderne tidevannskanaler i Nederland. (Foto: E.P. Johannessen) |
|
 |
Kap 11 - s. 381 i 2006-utgaven, s. 385 i 2013-utgaven | |
 |
Kap 11 - s. 381b i 2006-utgaven, s. 385b i 2013-utgaven Undre til midtjuralagrekken i Sverdrupbassenget. De lagdelte sand- og slamsteinene nederst svarer til Nordmelaformasjonen, mens den massive sandsteinsbenken øverst svarer til Støformasjonen. (Foto: E.P. Johannessen) |
|
 |
Kap 11 - s. 381c i 2006-utgaven, s. 385c i 2013-utgaven Nordlige Ellesmere Island på marginen av Sverdrupbassenget. Nederst sees røde og hvite sedimenter fra midt i karbon. Disse lagene ligger skrått, med vinkeldiskordans opp mot overliggende lag. De svarte slamsteinene midt på bildet er fra øvre trias, mens de lyse lagene øverst på bildet representerer juraiske deltaavsetninger. (Foto: E.P. Johannessen) |
|
 |
Kap 11 - s. 381d i 2006-utgaven, s. 385d i 2013-utgaven) Sammenstilling av sedimentlogger fra Sverdrupbassenget og Hammerfestbassenget. Likhetstrekkene i avsetningsmiljø er påfallende. (Figur fra E.P. Johannessen og A.F. Embry) |
B
Illustrasjoner kap. 10.
Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.
 |
Kap 10 - s. 328-329 (kun i 2006-utgaven) Triaslagrekken på sørøstpynten av Edgeøya består av en rekke sandsteinskropper i veksling med marine slamsteiner. Sandsteinene ble avsatt på deltaer som bygde seg ut i det grunne Borealhavet i seintrias. De bølgeslitte steinene i forgrunnen på Andrétangen er diabas som trengte seg opp i lagrekken i seineste jura til tidligste kritt. |
|
 |
Kap 10 - s. 332-333 (kun i 2013-utgaven) Blanknuten på østre Edgeøya viser store deler av triaslagrekka. (Foto: A. Mørk) |
|
 |
Kap 10 - s. 332a i 2006-utgaven, s. 336a i 2013-utgaven Rekonstruksjon av klimasoner i trias. Norge lå først i den tørre klimasonen nord for ekvator, men kom etter hvert inn i den varme tempererte sone. (Figur modifisert fra C. Scotese) |
|
 |
Kap 10 - s. 332b i 2006-utgaven, s. 336b i 2013-utgaven Fossiler fra trias på Svalbard. |
|
 |
Kap 10 - s. 332b1 i 2006-utgaven, s. 336b1 i 2013-utgaven Fossiler fra trias på Svalbard. A. Skalle av fisk, Saurichthys, fra Vikinghøgdformasjonen, Stensiøfjellet, Svalbard. Lengde 15 centimeter. |
|
 |
Kap 10 - s. 332b2 i 2006-utgaven, s. 336b2 i 2013-utgaven Ammonoiden Amphipopanoceras cf. medium, fra Botneheiformasjonen,Wallenberg- fjellet, Svalbard. Her er det ytre skallet fjernet slik at en ser kammerveggene som består av fosfat og kamrene som er fylt med kalsitt. Diameter 2,3 centimeter.Til høyre: Samme ammonoiden som over, men her er kalsitten i kamrene etset bort slik at bare kammerveggene står igjen. (Foto: W.Weitschat) |
|
 |
Kap 10 - s. 333 i 2006-utgaven, s. 337 i 2013-utgaven I trias utviklet dinosaurene og de første pattedyrene seg. (Med tillatelse fra NHM, UiO. Illustrasjon: B. Bocianowski) |
|
 |
Kap 10 - s. 334a i 2006-utgaven, s. 338a i 2013-utgaven Geografi og viktigste sedimenttyper i Nordvest- Europa gjennom trias. Mesteparten av Nordvest-Europa og Grønland var landområder på samme litosfæreplate og tilhørte kjempekontinentet Pangea. Havvann oversvømte i perioder deler av landområdet som svære havbukter i nord og sørøst. (Figur modifisert fra Millennium Atlas) |
|
 |
Kap 10 - s. 334b i 2006-utgaven, s. 338b i 2013-utgaven Stratigrafiske søyler av triaslagrekken i ulike områder på kontinentalsokkelen og på Svalbard. Navnene på figuren angir geologiske grupper (loddrett) og formasjoner. Perioden domineres av elveslette-, sand- og slamavsetninger i sør og i Norskehavet, mens i Barentshavet og på Svalbard inneholder lagserien tykke marine slamsteiner. |
|
 |
Kap 10 - s. 335 i 2006-utgaven, s. 339 i 2013-utgaven Hode av en kortsnutet temnospondyl amfibie – Lyrocephaliscus euri – fra tidligtrias på Svalbard. Kraniet ble preparert ut av en kalkkonkresjon ved behandling med maursyre. Det fosfatholdige beinmaterialet løses ikke opp av syren og blir dermed stående igjen. Knoklene stabiliseres fortløpende i prosessen med forskjellige plast- og limmaterialer. Lengden på fossilet er 15 centimeter. (Foto: H.A. Nakrem) |
|
 |
Kap 10 - s. 336 i 2006-utgaven, s. 340 i 2013-utgaven Under dannelsen av riftbassenger i Nordsjøen i trias og jura, ble berggrunnen i ytre strøk av Vestlandet gjennomsatt av nord-sørgående sprekker, slik som her på Hisarøy i Gulen. Spenningen i jordskorpen førte til at den granittiske grunnfjellsbergarten revnet i en rekke sprekker og spalter. Bildet er tatt fra nord mot sør. (Foto: T. Walman) |
|
 |
Kap 10 - s. 337a i 2006-utgaven, s. 341a i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø i Nordsjø-området i tidlig- og seintrias. Elvesletter og periodiske innsjøer dekket Nordsjø-området på denne tiden. (Figur modifisert fra Millennium Atlas) |
|
 |
Kap 10 - s. 337b i 2006-utgaven, s. 341b i 2013-utgaven Sandsteinen på bildet er en byggestein som heter Red St. Bees. Den er fra Birkhams Quarry i Locharbriggs, Sørvest-England. (Foto: Stancliffe Stone Company Ltd) |
|
 |
Kap 10 - s. 338a i 2006-utgaven, s. 342a i 2013-utgaven Death Valley i østlige California er en halvgraben som er dannet ved rifting i et ørkenstrøk, ganske likt forholdene som var i Nordsjølandet i tidligtrias. Elver renner inn i senkningen under episodiske flomperioder, fordamper og etterlater seg store slam- og saltflater. Stein-, grus- og sandvifter avsettes langs kantene av bassenget. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 10 - s. 338b i 2006-utgaven, s. 342b i 2013-utgaven Borkjerner fra Alkeformasjonen i brønn 34/4-C-6H på Snorrefeltet i Nordsjøen. De tynne lagene av lys grå finkorning sandstein og mørk grå siltstein ble avsatt under gjentatte flomepisoder i et svært flombasseng i Nordsjølandet i seintrias. (Foto: K.S. Lervik) |
|
 |
Kap 10 - s. 339a i 2006-utgaven, s. 343a i 2013-utgave Rekonstruksjon av det nordlige Nordsjøbassenget i trias. I tidligtrias (øverst) var Nordsjølandet delt opp i en rekke mindre halvgrabener, mens bassenget i seintrias (nederst) var en bred elveslette. Konglomerater og grovkornige sandsteiner ligger inntil bassengkantene, mens finkornige sandsteiner og slamsteiner preger de sentrale delene av bassengene. |
|
 |
Kap 10 - s. 339a1 i 2006-utgaven, s. 343a1 i 2013-utgaven En rekke forskjellige elvetyper rant på den brede elvesletta i Nordsjølandet i seintrias. Elvenes bredde, dybde, form og retning var bestemmende for geometri og utstrekning av de sandsteinskropper som elvene etterlot seg, og dermed for deres egenskaper som oljereservoarer i triaslagrekken. |
|
 |
Kap 10 - s. 339a2 i 2006-utgaven, s. 343a2 i 2013-utgaven En rekke forskjellige elvetyper rant på den brede elvesletta i Nordsjølandet i seintrias. Elvenes bredde, dybde, form og retning var bestemmende for geometri og utstrekning av de sandsteinskropper som elvene etterlot seg, og dermed for deres egenskaper som oljereservoarer i triaslagrekken. |
|
 |
Kap 10 - s. 339a3 i 2006-utgaven, s. 343a3 i 2013-utgaven En rekke forskjellige elvetyper rant på den brede elvesletta i Nordsjølandet i seintrias. Elvenes bredde, dybde, form og retning var bestemmende for geometri og utstrekning av de sandsteinskropper som elvene etterlot seg, og dermed for deres egenskaper som oljereservoarer i triaslagrekken. |
|
 |
Kap 10 - s. 339a4 i 2006-utgaven, s. 343a4 i 2013-utgaven En rekke forskjellige elvetyper rant på den brede elvesletta i Nordsjølandet i seintrias. Elvenes bredde, dybde, form og retning var bestemmende for geometri og utstrekning av de sandsteinskropper som elvene etterlot seg, og dermed for deres egenskaper som oljereservoarer i triaslagrekken. |
|
 |
Kap 10 - s. 339a5 i 2006-utgaven, s. 343a5 i 2013-utgaven En rekke forskjellige elvetyper rant på den brede elvesletta i Nordsjølandet i seintrias. Elvenes bredde, dybde, form og retning var bestemmende for geometri og utstrekning av de sandsteinskropper som elvene etterlot seg, og dermed for deres egenskaper som oljereservoarer i triaslagrekken. |
|
 |
Kap 10 - s. 339a6 i 2006-utgaven, s. 343a6 i 2013-utgavenEn rekke forskjellige elvetyper rant på den brede elvesletta i Nordsjølandet i seintrias. Elvenes bredde, dybde, form og retning var bestemmende for geometri og utstrekning av de sandsteinskropper som elvene etterlot seg, og dermed for deres egenskaper som oljereservoarer i triaslagrekken. |
|
 |
Kap 10 - s. 339b i 2006-utgaven, s. 343b i 2013-utgaven En rekke forskjellige elvetyper rant på den brede elvesletta i Nordsjølandet i seintrias. Elvenes bredde, dybde, form og retning var bestemmende for geometri og utstrekning av de sandsteinskropper som elvene etterlot seg, og dermed for deres egenskaper som oljereservoarer i triaslagrekken. |
|
 |
Kap 10 - s. 340a i 2006-utgaven, s. 344a i 2013-utgaven Borkjerner fra Lundeformasjonen, seintrias, i brønn 34/7 A-9H på Snorrefeltet i Nordsjøen. Bunn er nederst til høyre. De underste vel to meter er rødbrun flomsletteslamstein med kalkknoller dannet rundt røtter og rothår. Sandsteinen over er avsatt i et elveløp og har i undre del bruddstykker av kalkknoller og slamstein erodert fra lagene under. (Foto: K.S. Lervik) |
|
 |
Kap 10 - s. 340b i 2006-utgaven, s. 344b i 2013-utgaven I senter av Death Valley finnes områder der flomvann ikke kommer inn. Her blåser vinden sand sammen i sanddyner. Slike vakre landskap fantes også i Nordsjølandet i trias. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 10 - s. 341a i 2006-utgaven, s. 345a i 2013-utgaven Dinosaurknokkelen og dens oppbygning med marghule i midten og selve knokkelvevet bestående av porøst fibrolammelært beinvev. (Foto og illustrasjon: J.H. Hurum) |
|
 |
Kap 10 - s. 341b i 2006-utgaven, s. 307 i 2013-utgaven Dinosauren Plateosaurus beitet på busker og trær langs elvene på den brede elvesletten i Nordsjølandet i slutten av trias. (Illustrasjon modifisert fra P. Bøckmann) |
|
 |
Kap 10 - s. 342 i 2006-utgaven, s. 346 i 2013-utgaven Venstre: Høyre: |
|
 |
Kap 10 - s. 343 i 2006-utgaven, s. 347 i 2013-utgaven Gamle jordsmonn, paleosols, fra Lundeformasjonen, seintrias, Snorrefeltet i Nordsjøen. I rødbrun flomsletteslamstein inneholder paleosols dannet i halvtørt varmt klima kalkknoller utfelt rundt røtter (A og B), forkastninger og små runde jordklumper dannet i et vekslende tørt og fuktig klima (B) og tørkesprekker (C). |
|
 |
Kap 10 - s. 344 i 2006-utgaven, s. 348 i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø gjennom trias i Norskehavet. Området mellom Norge og Grønland var et havområde i tidligtrias, men ble etter hvert fylt igjen av kyst- og elvesletter som bygde seg ut i bassenget. I seintrias oppstod det et stort saltbasseng i sør, og på overgangen til jura dannet det seg store innsjøer på slettene utenfor Helgelandskysten. (Figur modifisert fra Müller m.fl.) |
|
 |
Kap 10 - s. 345 i 2006-utgaven, s. 349 i 2013-utgaven Utsnitt fra sedimentlogger og kjernebilder fra brønnene 6507/6-1 og 6510/2-1 boret i lag fra tidlig trias på midtnorsk sokkel. Øverst vises turbidittavsatte sandsteiner fra et dypt havbasseng og nederst elveavsatt sandstein i veksling med rødbrun flomsletteslam med kalkknoller, lag som ble avsatt langt ute på en elveslette. (Figur modifisert fra Müller m.fl.) |
|
 |
Kap 10 - s. 346 i 2006-utgaven, s. 350 i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø på Barentssokkelen i midt- og seintrias. I midttrias ble det avsatt organiskrike slamsteiner i det store Borealshavet, mens i seintrias bygde deltaer og kystsletter seg ut i havet fra både øst og vest. |
|
 |
Kap 10 - s. 347a i 2006-utgaven, s. 351a i 2013-utgaven Geologisk kart over den mesozoiske lagrekken i Adventdalen og Sassendalen på Spitsbergen. (Figur fra W. Dallmann) |
|
 |
Kap 10 - s. 347b i 2006-utgaven, s. 351b i 2013-utgaven Kartet viser plasseringen av det geologiske snittet og hvor det finnes blottlagte mesozoiske bergarter. (Figur modifisert fra A. Andersen) |
|
 |
Kap 10 - s. 347c i 2006-utgaven, s. 351c i 2013-utgaven Skisse av bassengstrukturen på det sentrale Spitsbergen i Mesozoikum. (Figur modifisert fra A. Andersen) |
|
 |
Kap 10 - s. 348a i 2006-utgaven, s. 352a i 2013-utgaven Bravaisberget på nordsiden av Van Keulenfjorden på Spitsbergen. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 10 - s. 348b i 2006-utgaven, s. 352b i 2013-utgaven Fra Festningsprofilet ytterst i Isfjorden på Spitsbergen. Bildet viser kystavsatte sandsteiner i Vardebuktformasjonen, tidligtrias. Sanden ble fraktet fra erosjonsområder i vest.(Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 10 - s. 349a i 2006-utgaven, s. 353a i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø i det sørlige Barentshavet i midttrias. I Nordkappbassenget og bassengområdet i vest ble det avsatt organiskrike slamsteiner (lys blå). Saltdiapirer (rosa) trengte gjennom lagene i Nordkappbassenget. Saltet begynte å bevege seg i tidligtrias, men saltveggdannelsen var særlig aktiv i kenozoikum. |
|
 |
Kap 10 - s. 349b i 2006-utgaven, s. 353b i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø i Nordkappbassenget i seintrias. Et stort elvesystem fra sørøst rant ut i Nordkapp-bassenget. På den brede elvesletten fantes store elveslynger. Innfelt bilde: Seismisk amplitudekart som viser mer enn 20 kilometer brede elveslynger fra seintrias. |
|
 |
Kap 10 - s. 349c i 2006-btgaven, s. 353c i 2013-utgaven Skisse av en saltdiapir som har trengt opp gjennom triaslagene. Under den soppformete diapiren er det funnet en olje- og gassakkumulasjon i en sandstein fra seintrias. Innfelt bilde: Seismisk avbilding av saltstrukturer i Nordkappbassenget. Saltstrukturene antar ulike former, fra runde saltdiapirer til langstrakte saltvegger. |
|
 |
Kap 10 - s. 350 i 2006-utgaven, s. 354 i 2013-utgaven Sassendalen på Spitsbergen, sett mot nord. Det nederste mørke laget er Botneheiformasjonen fra midttrias. Overliggende lag tilhører Tschermakfjell- og De Geerdalformasjonene. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 10 - s. 351a i 2006-utgaven, s. 355a i 2013-utgaven Avtrykk etter muslingen Daonella, fra den midttriasiske Botneheiformasjonen på Spitsbergen. Den forekommer lagvis i store mengder. Steinen er 15 centimeter bred. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 10 - s. 351b i 2006-utgaven, s. 355b i 2013-utgaven Kjernefoto fra forskningsbrønn 7434/4-U-1, midttrias, på Sentralbankhøgda i Barentshavet. Borkjernen til venstre er 65 centimeter lang. Den nederste lyse sandsteinen ble avsatt i et grunt hav, mens kullaget stammer fra planter i en kystslettesump, dannet etter at havet trakk seg tilbake. Sandsteins- og slamsteinslag over kullaget viser at havet på nytt trengte innover land. Detaljbilde: Rotstruktur i sandsteinslaget under kullet. (Foto: SINTEF) |
|
 |
Kap 10 - s. 352 i 2006-utgaven, s. 356 i 2013-utgaven A – Hodet av panserpadden fra Bjørnøya. Panseret er sprukket opp i utallige småplater, men de to store øyeåpningene kan skimtes midt på bildet. Alle bitene er møysommelig samlet inn og vil ved et meget nitidig arbeid kunne settes sammen til padden igjen er hel! (Foto: B.T. Simonsen) |
|
 |
Kap 10 - s. 353a (kun i 2006-utgaven) Nordøstsiden av øya Hopen. Fjellveggen består av vekslende lag av sandstein og slamstein i De Geerdalformasjonen, seintrias. Lagene ble avsatt på en stor elveslette. Midt i bildet sees en gammel elvekanal som er skåret inn i underliggende lag og som så ble fylt igjen med sand og slam. |
|
 |
Kap 10 - s. 353b (kun i 2006-utgaven) Fjellet Botneheia på Spitsbergen. Den markante svarte klippen i nederste del av bildet består av organiskrike slamsteiner fra Botneheiformasjonen, midttrias. Like over disse sees purpurfargete slamsteiner i Tschermakfjellformasjonen fra seintrias. De øverste gulgrå lagene er sand- og slamsteiner i De Geerdalformasjonen. |
|
 |
Kap 10 - s. 357a (kun i 2013-utgaven) Nordre del av øya Hopen viser en 28 m tykk fluvial kanal på en deltaslette dominert av finkorninge sand-, silt- og leriavsetninger i De Geerdalsformasjonen fra seintrias. Toppen av fjellet viser den marine skiferdominerte Flatsalformasjonen av seineste trias alder. Tilsvarende lag som her i Hopen forventes å være utbredt lenger sør- og sørvestover i Barntshavet.. (Foto: T. Hellem. Fotomontasje: K. Solvi) |
|
 |
Kap 10 - s. 357b (kun i 2013-utgaven) Fjellet Blanknute på østkysten av Edgeøya. (Foto: I.B. Hynne) |
B
Illustrasjoner kap. 9.
Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.
 |
Kap 09 - s. 284-285 i 2006-utgaven, s. 288-289 i 2013-utgaven Spalteerupsjon fra Krafla, Nord-Island 1984. Spalten på bildet er en kilometer lang, men hele spalten var 8,5 kilometer. Lavatykkelsen er 0,5-1 meter i fronten og ca. tre meter lenger inn. Slik kan vi tenke oss spalteerupsjonene i Osloriften i permtiden, bare mange ganger større. (Foto: S. Björnsson) |
|
 |
Kap 09 - s. 288a i 2006-utgaven, s. 292a i 2013-utgaven Prinsippskisse som viser horst- og grabenstrukturer, og noen begreper knyttet til rifter og grabener. Strekking av jordskorpa forårsaker ofte forkastninger. Langs forkastningene forskyves blokkene opp og ned i forhold til hverandre. |
|
 |
Kap 09 - s. 288b i 2006-utgaven, s. 292b i 2013-utgaven Geologisk oversiktskart over Oslofeltet, som viser hovedbergartene og strukturene. I nord er skyvedekkene gule. Videre er kambrosilursedimentene grønne, de karbon-permiske lavaene brune og de permiske intrusivene røde. Forkastninger er svarte, og tykkelsen viser størrelsen på forkastningene. |
|
 |
Kap 09 - s. 289a i 2006-utgaven, s. 293a i 2013-utgaven Baron Leopold von Buch, etter maleri (US Geologcal survey, Museum Property Program) |
|
 |
Kap 09 - s. 289b i 2006-utgaven, s. 293b i 2013-utgaven I sin bok i 1879 tegnet Kjerulf dette nord-sør-profilet langs Lierdalen i Lier. Profilet viser den forståelse Th. Kjerulf hadde av strukturgeologien, inkonformiteten og oppbygningen av Oslofeltet allerede på midten av 1800-tallet. Synklinalen i Ringeriksgruppens sandsteiner ses tydelig under de mørke permiske lavaene. |
|
 |
Kap 09 - s. 290 i 2006-utgaven, s. 294 i 2013-utgaven Kongsbergsølvet |
|
 |
Kap 09 - s. 291a i 2006-utgaven, s. 295a i 2013-utgaven W. C. Brøgger med rektorkjede, foto fra ca. 1910 |
|
 |
Kap 09 - s. 291b i 2006-utgaven, s. 295b i 2013-utgaven Et av våre kjente nasjonalsymboler, løvene foran Stortinget, er hugget ut av syenitt fra Grorud i Oslo. De stod på plass da Stortingsbygningen var ferdig i 1866. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 292 i 2006-utgaven, s. 296 i 2013-utgaven Larvikitt - en prydstein av ypperste kasse. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 293 i 2006-utgaven, s. 297 i 2013-utgaven Låvenitt, fra Langesundsfjorden. Krystallen er litt over en cm lang. (Foto: P. Aas) |
|
 |
Kap 09 - s. 294a i 2006-utgaven, s. 298a i 2013-utgaven Plott av SiO2 mot alkalier (Na2O + K2O) for intrusive bergarter (små og store plutoner) fra Osloriften. I bakgrunnen navn på bergartene etter den internasjonale klassifikasjonen. Plottet viser tre konsentrasjoner. Til venstre en stor ansamling av gabbro. I midten larvikitt og lardalitt, og øverst til høyre med det høyeste innholdet av SiO2 og alkalier, finner vi de sureste plutonene: syenitt, nordmarkitt, ekeritt og granitt. |
|
 |
Kap 09 - s. 294b i 2006-utgaven, s. 298b i 2013-utgaven Klassifikasjonsdiagram for lavabergarter. Vektprosent alkalier (Na2O + K2O) mot SiO2. Navnene med svart skrift er internasjonale navn på lavatyper, mens de fargete er felter for Oslofeltbergarter. De fire fiolette til blå feltene til venstre representerer forskjellige basaltiske lavaer fra Oslofeltet. Fra venstre (fiolett) Brunlanes (B1) nefelinitter og melilititter, så (B1) basanitter og alkalibasalter fra Skien og Skrim, videre (B1, B2 og yngre) alkalibasalter fra Vestfold, Jeløya, B2 fra Krokskogen og kalderaer, og til høyre (blå) B1 kvarts-tholeiitt fra Krokskogen (”Kolsåsbasalten”). Et brunt felt omfatter rombeporfyrlavaene, og et rødt felt trakytter og ryolitter. |
|
 |
Kap 09 - s. 295a i 2006-utgaven, s. 299a i 2013-utgaven Mineraler fra den kontaktmetamorfe sonen i Oslofeltet. Nye mineraler er dannet av varmen og løsningen fra magmaene. Til venstre vesuviankrystaller fra Landfalltjern, Drammen. Prøven er 3,5 cm tvers over. (Foto: J.H. Hurum) |
|
 |
Kap 09 - s. 295b i 2006-utgaven, s. 299b i 2013-utgaven Tegninger fra Goldschmidts berømte doktorgrad. |
|
 |
Kap 09 - s. 295c i 2006-utgaven, s. 299c i 2013-utgaven Tektonisk hovedinndeling av Osloriften. Fire grabener med tre sammenknytningssoner og transferforkastninger. De tre grabenstrukturene på land har alle forskjellig polaritet (dvs. de heller avvekslende mot øst eller vest). Den fjerde, Skagerrakgrabenen, ligger helt og holden under vann. |
|
 |
Kap 09 - s. 296 i 2006-utgaven, s. 300 i 2013-utgaven Oslofjordforkastningen helt i nord kalles Nesoddforkastningen. (Foto. Fjellanger Widerøe) |
|
 |
Kap 09 - s. 296a i 2006-utgaven, s. 300a i 2013-utgave Nesodd-forkastningen etter skisse fra Cloos, 1928. Den lille øya Struten ses på både foto og blokkdiagram. |
|
 |
Kap 09 - s. 296b i 2006-utgaven, s. 300b i 2013-utgaven Fra Nesoddforkastningen. Knusningsbreksjer finnes langs det meste av forkastningen, men kan variere mye i utseende og grad av knusning. (B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 296c i 2006-utgaven, s. 300c i 2013-utgaven Utsikt mot sørøst mot Krokskogen lavaplatå og Krokkleiva ved Sundvollen i Hole. Det store skaret er dannet langs den store transferforkastningen i Osloriften, Krokkleiva- Kjaglidalen-transferforkastning. Den bratte lavaskrenten med basalt og rombeporfyr ses på begge sider av forkastningen. |
|
 |
Kap 09 - s. 297 i 2006-utgaven, s. 301 i 2013-utgaven Seismisk snitt over Skagerrakgrabenen. Den kraftige inkonformiteten skiller mellom paleozoikum og mesozoikum. De gulfargete lagene er tolket som permiske lavaer som er hardere enn sedimentene omkring og derfor stikker opp i inkonformiteten. Lavaene antas å tilsvare rombeporfyrer og basalter slik vi finner dem i Osloriften på land.(Illustrasjon: M. Heeremans og J.I. Faleide) |
|
 |
Kap 09 - s. 298a i 2006-utgaven, s. 302a i 2013-utgaven Kart over Skagerrakgrabenen. Den har en retning mer mot sørvest og er mer sammensatt enn Oslograbenen i nord. Overgangssonen i ytre Oslofjord er den delen av Osloriften vi vet aller minst om. Grønt: premiske grabenstrukturer. Skravert grønt: antatt del av grabensystemet. Orange: Sorgenfrei-Törnquistsonen. |
|
 |
Kap 09 - s. 298b 2006-utgaven, s. 298b i 2013-utgaven Øverst: Tegnet geologisk snitt over Skagerrakgrabenen med tolkning av de stratigrafiske hovedenhetene. |
|
 |
Kap 09 - s. 299 i 2006-utgaven, s. 303 i 2013-utgaven Den brede rombeporfyrgangen på Ringerike er et godt eksempel på en mulig tilførselssprekk for de store spalteutbruddene for rombeporfyrlavaene. Hvilken rombeporfyrlava som eventuelt kan ha kommet fra denne gangen, er ikke kjent. Rombeporfyrgangene er fra 10 til 80 meter brede og kan følges i over 100 kilometers lengde.(Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 300 i 2006-utgaven, s. 304 i 2013-utgaven Det variskiske platesystemet mot slutten av den variskiske fjellkjededannelsen i Europa rundt overgangen mellom karbon og perm. Vi ser Sorgenfrei–Tornquist-sonen, de to store sedimentbassengene nord for fjellkjeden og Osloriften med Skagerrakgrabenen og Oslograbenen i nord. Fire viktige kompresjonsstrukturer finnes i området. Den variskiske (grønn) var samtidig med Osloriften. De to kaledonske kompresjonene (blå) ble dannet før Osloriften (sein ordovicium, silur og tidlig devon), og den alpine kompresjonen (fiolett) ble dannet lenge etter (tidlig paleogen). (Figur fra J.E. Lie). |
|
 |
Kap 09 - s. 301a i 2006-utgaven, s. 305a i 2013-utgaven Strukturelle elementer i Nordsjøen, Skagerrak og Sør-Norge. Flere av disse var aktive med strekking i senkarbon og perm tid. Den største av disse strekkingsstrukturene er Osloriften. Sorgenfrei-Tornquistsonen går på tvers gjennom området. |
|
 |
Kap 09 - s. 301b i 2006-utgaven, s. 305b i 2013-utgaven Øst-vest-snitt gjennom Osloriften som viser tynningen av både litosfæren og jordskorpa. Temperaturen var også betydelig høyere under riften og dette resulterte i oppsmelting av deler av mantelen. (Figur fra E-R. Neumann). |
|
 |
Kap 09 - s. 302 i 2006-utgaven, s. 306 i 2013-utgaven Fordelingen av lavaer og sedimenter fra karbon og perm bevart i Oslofeltet i dag. De stratigrafiske søylene er lagt til de forskjellige områdene, og viser hvor tykkelsen på sedimentene (gul) og på de tre hovedtypene med vulkansk bergarter, basalt (fiolett), rombeporfyr (brun) og trakytt/yolitt (rød). |
|
 |
Kap 09 - s. 303 i 2006-utgaven, s. 307 i 2013-utgaven Stratigrafisk inndeling av Askergruppa. Inndelingen i tre formasjoner tar utgangspunkt i det sentrale Oslofeltet, særlig Asker, Bærum, Lier, Hole og Ringerike. Nord for Nittedal finnes ikke Askergruppa, og Skaugumsformasjonen på toppen av Tanumformasjonen er lokal for Asker og deler av Bærum og Lier. |
|
 |
Kap 09 - s. 304a i 2006-utgaven, s. 308a i 2013-utgaven Konglomeratet i Tanumformasjonen er typisk for store deler av Oslofeltet fra Oslo og Ringerike og sørover. Konglomeratene er avsatt i forgrenete elvesystemer og veksler i kornstørrelse fra grove konglomerater til sandsteiner. Bildet er fra Gaupeskardveien på Ringerike og viser de groveste konglomeratene vi finner. Motivet på bildet er ca. 40 centimeter tvers over og de største bollene er ca. seks centimeter. De fleste bollene er godt rundet og består hovedsakelig av kvartsboller fra hydrotermalkvarts. Boller av gneis, kvartsitt, kalkstein og granitt finnes også. Den tynne hinnen av hematitt som gir rødfargen til konglomeratet, er typisk for Ringerike.(Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 304b i 2006-utgaven, s. 308b i 2013-utgaven Blokkdiagram som viser det grunne bassenget hvor Askergruppas sedimenter ble avsatt i seinkarbon tid. Sedimentene tynner ut mot nord og nordøst og blir tykkere mot sørvest. Hovedmengden av sedimentene er dannet fra elvesystemer som ble transportert inn fra nord, nordøst og nordvest. Tidvis steg havet inn i bassenget fra sør og øst. |
|
 |
Kap 09 - s. 305a i 2006-utgaven, s. 309a i 2013-utgaven Geologiske hovedtrekk i Stadium 1 – forstadiet til riftingen. Stadiet deles inn i tre, hvor den yngste delen bare er funnet i Asker. I tillegg til sedimentene trengte smeltede masser inn som lagganger på ca. en kilometer dyp. |
|
 |
Kap 09 - s. 305b i 2006-utgaven, s. 309b i 2013-utgaven Askergruppas sedimentære bergarter i Dronningveien i Hole. Vi ser at de røde leirsteinene fra Kolsåsformasjonen og de lyse sandsteinene fra Tanumformasjonen er forkastet i forhold til hverandre og at lagene i Kolsåsformasjonen er bøyet ned. Basalten over er ikke forkastet. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 305c i 2006-utgaven, s. 309c i 2013-utgaven Knabberudkalksteinsleddet i Tanumformasjonen. Den kryssjiktete og den mer horisontalt laminerte kalksandsteinen med marine fossiler representerer sannsynligvis en strandsone som tidvis oversvømte mer kontinentale avsetninger. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 306a (kun i 2006-utgaven) Skjell av fisk fra øverste delen av Tanumformasjonen ved Skaugum i Asker. |
|
 |
Kap 09 - s. 306b i 2006-utgaven, s. 310b i 2013-utgaven Plantefossiler fra Semsvann, Asker. Bildet til venstre viser en plante med stamme på én centimenter, med greiner og kranser av blader. Planten er beslektet med dagens sneller (sneller, kråkefot). Høyre bilde viser avtrykk fra en bregnelignende plante, nær naturlig størrelse. (Figur fra O. Arboe Høeg) |
|
 |
Kap 09 - s. 306c i 2006-utgaven, s. 310c i 2013-utgaven Mikroskopbilde av fusilinide fra Tanumformasjonen på Jeløya ved Moss. Fossilet måler 0,5 mm. |
|
 |
Kap 09 - s. 307a i 2006-utgaven, s. 311a i 2013-utgaven Mænaittiske lagganger fra Kistefoss ved Jevnaker. Mænaitt er sure syenittiske intrusjoner fra første stadium i utviklingen av Osloriften og er de eldste intrusjonene i riften. Intrusjonene ble dannet horisontalt som lagganger parallelt med lagdelingen i sedimentene. De opptrer hyppigst i de kambriske eller ordoviciske skiferne i Oslofeltet, særlig i alunskiferen. Tykkelsen på en enkelt laggang kan variere fra en centimeter til 15 meter, og de opptrer som regel flere sammen i et lagdelt nettverk. Tykkelsen på laggangene på bildet er fra ca. 30 centimeter til 1,2 meter. Også basiske (camptonittiske) lagganger ble dannet på samme tid. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 307b i 2006-utgaven, s. 311bc i 2013-utgaven Blokkdiagram som illustrerer hovedtrekkene i Stadium 2 – det innledende riftstadiet. Basaltisk vulkanisme er aktiv i Vestfold i sør og helt opp til Oslo. Nord for Nittedal og Ringerike fantes ingen basaltvulkaner på dette tidlige stadiet. Forkastningene var aktive, men foreløpig små. Oslofjordforkastningen var sannsynligvis den største forkastningen. |
|
 |
Kap 09 - s. 308a 2006-utgaven, s. 312ai 2013-utgaven Geologiske hovedtrekk i Stadium 2 - det innledende riftstadiet. Fordelingen av de fire basaltprovinsene fremgår tydelig. Aldersfordelingen og mektigheten vises langs sør-nord-profilet. Basaltene er i hovedsak eldst i sør og yngst i nord. Både antall basaltstrømmer og mektighet avtar mot nord. Profilet er et nord-sør-snitt gjennom basalten. |
|
 |
Kap 09 - s. 308b i 2006-utgaven, s. 312b i 2013-utgaven Pahoehoelava fra Hortensområdet. Både aa-lavaer og pahoehoe-lavaer finnes blant ”B1”-basaltene i Vestfold. Pahoehoe og aa er betegnelser opprinnelig brukt på Hawaii, og oversettes med replava og blokklava. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 309 i 2006-btgaven, s. 313 i 2013-utgaven Grensen mellom to lavastrømmer av alkaliolivinbasalt på Gullholmen ved Jeløya. Den nederste basaltstrømmen viser pahoehoestrukturer i toppen. Mellom lavaene ligger ofte tynne (opptil en meter) lag av røde sandsteiner. Disse tynne oksiderte og godt sorterte sandsteinene er oftest rester av vindblåste sanddyner som feiet over lavatoppene i det tørre klimaet. Sandsteinen på bildet er i tillegg omarbeidet og avsatt i strømmende vann. (Foto: A. Groth) |
|
 |
Kap 09 - s. 310 i 2006-utgaven, s. 314 i 2013-utgaven Erodert grense mellom Askergruppas konglomerater (Tanumformasjonen) og den overliggende første basalten (”B1”) på Krokskogen, Kolsåsbasalten. Basalten er yngre enn og forskjellig i mineralogi og kjemi fra basaltene mot sør i Vestfold. Fra Gaupeskardveien på Ringerike.(Foto: B.L. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 311a i 2006-utgaven, s. 315a i 2013-utgaven Geologiske hovedtrekk i Stadium 3 – riftdannelsens klimaks. Rombeporfyrlavaene ble avsatt godt utenfor den egentlige riften. Det gikk lang tid mellom hvert utbrudd, og erosjonen var aktiv. Alluviale vifter ble avsatt seint i stadiet både langs Oslofjordforkastningen og inne på Krokskogen lavaplatå. Basaltvulkanismen var også aktiv, men var underordnet produksjonen av rombeporfyrer. Larvikittbatolittene ble dannet i dypet. (Modifisert fra Ramberg og Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 311b i 2006-utgaven, s. 315b i 2013-utgaven Blokkdiagram for Stadium 3 – riftdannelsens klimaks, eller Osloriftens hovedstadium. Rombeporfyrvulkanisme fra store nord-sørgående spalter dominerte området. Etter hvert ble de store forkastningene og selve riftdalen dannet. Vulkanismen var størst i sør i Vestfold og avtok nordover. Helt nord til Brumunddal, i sørligste del av Rendalsgrabenen finner vi spor etter rombeporfyrvulkanismen. |
|
 |
Kap 09 - s. 311c i 2006-utgaven, s. 315c i 2013-utgaven Putelignende struktureer i bunnen av den første rombeporfyrlavastrømmen (RP1) på Krokskogen. Putestrukturene er sannsynligvis oppstått ved at lavaene har flytt ut over en vår overflate. Fenomenet finnes nesten bare vest på Krokskogen, i bunnen av RP1. Tynne lag av sandstein finnes i lagene mellom "putene". (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 312a i 2006-utgaven, s. 316a i 2013-utgaven Rombeporfyrlava fra Krokskogen. Avbildet er seks eksempler fra det klassiske området på Krokskogen hvor W.C. Brøgger og J. Schetelig først kartla disse spesielle lavabergartene og deres stratigrafi. De ligger i rett rekkefølge nedenfra og oppover med den eldste nederste. Den nederste kalles RP1, Kolsås-typen. De fire nederste bildene er RP1, RP2b, RP6 og RP7, alle fra selve Krokskogplatået. De to øverste, RP14a og Rp14b fra Øyangenkalderaen er yngre. Hvert av eksemplene måler 10*20 cm. |
|
 |
Kap 09 - s. 312b i 2006-utgaven, s. 316b i 2013-utgaven Rombeporfyrlava fra Krokskogen. Avbildet er seks eksempler fra det klassiske området på Krokskogen hvor W.C. Brøgger og J. Schetelig først kartla disse spesielle lavabergartene og deres stratigrafi. De ligger i rett rekkefølge nedenfra og oppover med den eldste nederste. Den nederste kalles RP1, Kolsås-typen. De fire nederste bildene er RP1, RP2b, RP6 og RP7, alle fra selve Krokskogplatået. De to øverste, RP14a og Rp14b fra Øyangenkalderaen er yngre. Hvert av eksemplene måler 10*20 cm. |
|
 |
Kap 09 - s. 313a i 2006-utgaven, s. 317a i 2013-utgaven Produksjon av rombeporfyr i Vestfold og på Krokskogen |
|
 |
Kap 09 - s. 313b i 2006-utgaven, s. 317b i 2013-utgaven Røde sandsteinslag mellom rombeporfyrlavaer. De fleste sandsteinene er vindavsatt, blåst inn over de tørre lavaoverflatene og fanget av den uregelmessige toppen av lavastrømmen. Noen sedimenter er også vannavsatt eller omarbeidet av periodiske elvesystemer. Konglomerater finnes også. Eksemplet er fra sørsida av Bastøy i Oslofjorden. |
|
 |
Kap 09 - s. 314a i 2006-utgaven, s. 318a i 2013-utgaven Den røde og gule vindavsatte Brumunddalssandsteinen består av godt sortert, grov til middelkornet sand. Ofte viser sandsteinen fine skråsjikt fra vindavsatte dyner. Brumunddalssandsteinen har opptil 20 prosent porøsitet og er et viktig grunnvannsreservoar for tettstedet Brumunddal. (Foto. B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 314b i 2006-utgaven, s. 318b i 2013-utgaven Bjørgeberget i Brumunddal er den nordligste forekomsten av permiske lavaer og sedimenter som vi finner rester av i Osloriften. Forkastningen følger dalen langs elva Brumunda. Brattskrenten i vest (til venstre) er lava- og sedimentskrenten. Bildet er tatt fra Neshalvøya og mot nord. (Foto: B.T Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 315 i 2006-utgaven, s. 319 i 2013-utgaven Forkastningen ved Nærsnes kapell i Røyken har retning nord-sør og er en normalforkastning hvor blokken i øst sank ned i forhold til blokken i vest. Forkastningsplanet er godt utviklet og faller ca. 50o mot øst. Forkastningen er antitetisk til den store, vest-hellende Nesoddforkastningen som ligger i øst. |
|
 |
Kap 09 - s. 316a i 2006-utgaven, s. 320a i 2013-utgaven Grove rombeporfyrkonglomerater fra alluviale vifteavsetninger langs Oslofjordforkastningen. Disse spesielle sedimentene opptrer bare på en del mindre øyer i Østfold. Blokkene kan bli opp til seks meter i diameter og domineres av forskjellige typer rombeporfyrlava. Også mer finkornete lag (sandsteiner) finnes. Konglomeratene er stort sett ganske usorterte, men en svak lagning sees nesten alltid. Blokkene kan være både rundete og svært kantete. Bildet fra Mellom-Sletter ved Larkollen. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 316b i 2006-utgaven, s. 320b i 2013-utgaven Blokkdiagram fra Oslofjordforkastningen. En rekke med alluviale vifter ble avsatt langs hele forkastningen i ytre Oslofjord. Materialet var erodert fra Østfoldblokka, som den gangen må ha vært dekket med lavaer og eldre sedimenter. Materialet ble ført ut med elvesystemer langs tverrforkastninger og avsatt i tykke vifter på nedsiden av forkastningen. |
|
 |
Kap 09 - s. 317a i 2006-utgaven, s. 321a i 2013-utgaven Blokkdiagram for Stadium 4 – sentralvulkanenes og kalderadannelsens periode. Basaltisk vulkanisme var dominerende i sentralvulkanene, men rombeporfyrvulkanismen var fremdeles aktiv. Etter hvert ”modnet” de forskjellige sentralvulkanene over hele Oslograbenen. De eksploderte som ”supervulkaner”, og store kalderainnsynkninger ble dannet. Vi finner større eller mindre rester av disse vulkanene i dag fra Ramnes i Vestfold i sør til Hurdal i nord. |
|
 |
Kap 09 - s. 317b i 2006-utgaven, s. 321b i 2013-utgaven Geologiske hovedtrekk i Stadium 4 - sentralvulkanenes og kalderadannelsens periode. De store sentralvulkanene var delvis konsentrert langs en nord-sørakse i Vestfoldgrabenen og delvis i en tette ansamling omkring overgangen melom Vestfoldgrabenen og Akerhusgrabenen. |
|
 |
Kap 09 - s. 318a i 2006-utgaven, s. 322a i 2013-utgaven Ignimbritt med store fragmenter (bergartsbruddstykker) fra Oppkuven på Krokskogen. Bergartsbruddstykkene er revet løs fra sidebergartene under eksplosjonen. En tydelig lagning eller stripning i bergarten representerer flatklemte pimpsteinsfragmenter (mørkegrå) som ble dannet under det eksplosive utbruddet i ”Oppkuvenvulkanen”. Eksplosjonene skjedde da Oppkuvenkalderaen ble dannet. Ignimbrittene med såpass store fragmenter antyder at vi er ganske nær selve utbruddsstedet. Blyanten vi ser er ca. åtte centimeter. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 318b i 2006-utgaven, s. 322b i 2013-utgaven Andre produkter fra de kraftige, siste utbruddene fra supervulkanene ble kastet gjennom luften og avsatt som tuffer. Lagningen og sorteringen er tydelig, noe som betyr at vi er langt fra utbruddsstedet. Denne lokaliteten er fra sørenden av Øyangenkalderaen nord for Damtjern på Krokskogen, men selve tuffen kom sannsynligvis fra en annen kaldera lenger sør. Hammeren er 43 centimeter lang, dvs. 1/8 naturlig størrelse. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 319a i 2006-utgaven, s. 323a i 2013-utgaven Skjematisk fremstilling av utviklingen fra en sentralvulkan til en kaldera. |
|
 |
Kap 09 - s. 319b i 2006-utgaven, s. 323b i 2013-utgaven Skjematisk fremstilling av utviklingen fra en sentralvulkan til en kaldera. |
|
 |
Kap 09 - s. 319c i 2006-utgaven, s. 323c i 2013-utgaven Brandbukampen på Hadeland er ansett som prototypen på en vulkanplugg. Den hadde nok som de andre små gabbropluggene i Osloriften, en liten basaltisk kjeglevulkan over seg den gang den var aktiv. Men de virkelig store vulkanene i Osloriften, var de som utviklet seg til seinere kalderaer. Sett fra sør. (Foto: B.T. Larsen) |
|
 |
Kap 09 - s. 319d i 2006-utgaven, s. 323d i 2013-utgaven Ramvikholmen i Oslofjorden utenfor Tofte er også et eksempel på de små gabbropluggene i Osloriften. På Ramvikholmen, som er en tvillingplugg, vises godt en steiltstående lagdeling. Lagdelingen skyldes konveksjon i magmakammeret og fraksjonert krystallisasjon av mineraler som olivin, klinopyroksen, plagioklas og andre mineraler i et typisk alkali-olivin basaltisk magma. Brøgger mente disse pluggene var tilførselsrør for de store B1-basaltene i Vestfold. I dag vet vi at gabbropluggene er for unge til det og at de tilhører stadium 4. (Foto: O. Steinlein) |
|
 |
Kap 09 - s. 320 i 2006-utgaven, s. 324 i 2013-utgaven Geologiske hovedtrekk for stadiene 5 og 6 – de siste batolittfaser. I stadium 5 dannes hovedsakelig nordmarkitter, syenitter og ekeritter. Dette er også den tredje batolittfasen. I stadium 6, som er avslutningsstadiet for Osloriften, dannes kun noen små granitter. Dette stadiet er samtidig den fjerde og siste batolittfasen. Alderen på disse siste er tidlig trias. |
|
 |
Kap 09 - s. 321 i 2006-utgaven, s. 325 i 2013-utgaven Denne kompliserte figuren sammenfatter alle stadiene i utviklingen av Osloriften (unntatt Skagerrakergrabenen) gjennom de ca. 70 millioner årene riften var geologisk aktiv. Vi ser de seks stadiene og hva som karakteriserte dem med hensyn til sedimenter, tektonikk og forkastninger, med lavatyper, petrologisk sammensetning og vulkantype, og med intrusjoner som batolitter, ganger og lagganger. |
|
 |
Kap 09 - s. 323 i 2006-utgaven, s. 327 i 2013-utgaven Slik kan det ha sett ut i karbonskogen i Nord-Tyskland og i Nordsjøen i slutten av karbon. Det store treet til høyre er en Lepidodendron, som kunne bli 40 meter høye. Stående på skrå til høyre en Calamites og litt til venstre for midten en Sigillaria. Disse ble også velvoksne trær. Bunnvegetasjonen er Sphenophyllum. Alle er beslektet med dagens snelle- eller kråkefotplanter. Noen av disse er også funnet som fossiler i Oslofeltet. (Illustrasjon: R.W. Williams). |
|
 |
Kap 09 - s. 324a i 2006-utgaven, s. 328a i 2013-utgaven Kartet viser utbredelsen av sedimentære bassenger og strukturer i Nordsjøen fra tidlig perm (Rotligedes). I disse basengene opptrer magmatiske og sedimentære bergarter av seinkarbon og perm alders, tilsvarende det vi finner i Osloriftet. I tillegg vises gangbergarter. |
|
 |
Kap 09 - s. 324b i 2006-utgaven, s. 328b i 2013-utgaven Her vises utbredelsen av de to store saltbassengene i Nordsjøen, det dansk-norske basseng og det dansk-tyske basseng på øvre perm alder (Zechstein). Saltet ble avsatt etter at de fleste permiske forkastninger var blitt inaktive. Saltet er mobilt og lettere en bergartene over og flyter derfor mange steder opp og danner saltdiapirer (noe som ses tydelig i det seismiske profilet på neste side) |
|
 |
Kap 09 - s. 325 (kun i 2006-utgaven) Seismisk øst-vest snitt over sentrale deler av det dansk-norske bassenget. Under de seinpermiske saltlagene (Zechstein) (vist med rosa farge) ser man en rift-topografi med kontinentale, sedimentære bergarter av nedre permisk alder og magmatiske bergarter (Rotliegendes) (grønnlig farge), ikke ulikt det vi finner i Osloriften. Saltdiapirer (rosa) har trengt gjennom de overliggende mesozoiske bergarter (blå). Sekvensen avsluttes øverst med kenozoiske bergarter (gul farge). Den seismiske linjen er 235 kilometer lang. (Figur fra TGS Nopec) |
|
 |
Kap 09 - s. 327 (kun i 2006-utgaven) Permisk (Rotliegendes) sandstein fra østkysten av Skottland. (Foto: Fra Millenium Atlas) |
|
 |
Kap 09 - s. 329 (kun i 2013-utgaven) Seismisk snitt ca. øst-vest over sentrale deler av det Dansk-Norske Basseng. (seismisk linje fra TGS Nopec) |
|
 |
Kap 09 - s. 331 (kun i 2013-utgaven) Stort bilde: Vindavsatt permisk /Rotligendes) sandstein fra Cullercoats øst for Newcastle, England. (Foto: K. Bjørlykke). |
Illustrasjoner kap. 8.
Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.
 |
Kap 08 - s. 258-259 i 2006-utgaven, s. 262-263 i 2013-utgaven I Ebbadalen på Svalbard finnes foldete lag med gule og røde sandsteiner, hvite evaporittbergarter og grå kalksteiner fra karbon-permtiden. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 08 - s. 262 i 2006-utgaven, s. 266 i 2013-utgaven Kart som illustrerer de viktigste strukturelementene på Barentssokkelen i karbon og perm. Høgder som stod opp, er vist i grønt. I Nordkappbassenget, som er vist i gult, var det innsynking. De øvrige omrissene er strukturer som ble dannet seinere, gjennom jura og kritt. |
|
 |
Kap 08 - s. 263a i 2006-utgaven, s. 267a i 2013-utgaven Rekonstruksjon av klimasoner i tidligkarbon og tidligperm. I tidligkarbon (øverst) lå Norge i den fuktige, tropiske sone, mens i tidligperm (nederst) var klimaet i Norge varmt og tørt. (Figurer modifisert fra C. Scotese) |
|
 |
Kap 08 - s. 263b i 2006-utgaven, s. 267b i 2013-utgaven Skisse som viser platedrift på Svalbard. Svalbard har siden karbontiden drevet stødig mot nord, tilsvarende ca. 90 breddegrader, eller en kvart gang rundt jorda. (Figur modifisert fra R.J. Steel & D.Worsley) |
|
 |
Kap 08 - s. 264a i 2006-utgaven, s. 268a i 2013-utgaven I tidligkarbon var klimaet fuktig og det fantes store sumpskoger med bregner, kråkefotplanter og Lepidodendron trær. (Med tillatelse fra NMH, UiO. Illustrasjon: B. Bocianowski) |
|
 |
Kap 08 - s. 264b i 2006-utgaven, s. 268b i 2013-utgaven I seinkarbon og perm var det varmt og tørt, og på den avsvidde landjorda hersket reptilene. (Med tillatelse fra NMH, UiO. Illustrasjon: B. Bocianowski) |
|
 |
Kap 08 - s. 265a i 2006-utgaven, s. 269a i 2013-utgaven Stratigrafiske søyler over lagrekken i karbon og perm, på Barentssokkelen og Svalbard. I tidligkarbon finnes kullførende sand- og slamsteiner, mens seinkarbon og perm domineres av kalksteiner og evaporittbergarter. Bergartslagene gjenspeiler endringen i klima, fra fuktig til tørt. |
|
 |
Kap 08 - s. 265b i 2006-utgaven, s. 269b i 2013-utgaven Skisse av bassengutviklingen på det sentrale Spitsbergen gjennom karbon og perm. Kartet viser plasseringen av det geologiske snittet og hvor det finnes blottlagte karbon- og permbergarter. Utviklingen på Spitsbergen er typisk for store deler av Barentssokkelen. I tidligkarbon ble det avsatt sand og slam i vide bassenger, mens i midtkarbon førte jordskorpebevegelser til dannelse av smale og atskilte riftbassenger. I seinkarbon og perm var størsteparten av Barentshav-området en stabil plattform med jevn innsynking. BFZ = Billefjordforkastningssonen, LAFZ = Lomfjord–Agardhbuktforkastningssonen. (Figur modifisert fra A. Andresen) |
|
 |
Kap 08 - s. 265c i 2006-utgaven, s. 269c i 2013-utgaven Skisse av bassengutviklingen på det sentrale Spitsbergen gjennom karbon og perm. Kartet viser plasseringen av det geologiske snittet og hvor det finnes blottlagte karbon- og permbergarter. Utviklingen på Spitsbergen er typisk for store deler av Barentssokkelen. I tidligkarbon ble det avsatt sand og slam i vide bassenger, mens i midtkarbon førte jordskorpebevegelser til dannelse av smale og atskilte riftbassenger. I seinkarbon og perm var størsteparten av Barentshav-området en stabil plattform med jevn innsynking. BFZ = Billefjordforkastningssonen, LAFZ = Lomfjord–Agardhbuktforkastningssonen. (Figur modifisert fra A. Andresen) |
|
 |
Kap 08 - s. 266a i 2006-utgaven, s. 270a i 2013-utgaven Skisse som viser geografi og viktigste sedimenttyper i nordområdene i tidligkarbon. Mellom Norge og Grønland fantes langstrakte bassenger med elvesletter, mens Barentssokkelen var et grunnhav. Plasseringen av Norge, Svalbard og Grønland er i henhold til platerekonstruksjon for karbontiden. (Figur modifisert fra H. Brekke) |
|
 |
Kap 08 - s. 266b i 2006-utgaven, s. 270b i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø på Svalbard i tidligkarbon. (Figur modifisert fra R.J. Steel og D.Worsley) |
|
 |
Kap 08 - s. 267a i 2006-utgaven, s. 271a i 2013-utgaven Fra Billefjorden på Svalbard. Bildet viser kullførende, tidligkarbonske slam- og sandsteiner i Hørbyebreformasjonen. De gule sandsteinslagene ble avsatt i og på kanten av elvekanaler, mens de gråsvarte slamsteinene ble avsatt på flomsletter mellom elvekanalene. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 08 - s. 267b i 2006-utgaven, s. 271b i 2013-utgaven Fossil stamme fra kråkefotplanten Stigmaria, fra Billefjorden på Svalbard. (Foto: E.P. Johannessen) |
|
 |
Kap 08 - s. 268a i 2006-utgaven, s. 272a i 2013-utgaven Geologisk kart over karbon- og permlagrekken i Billefjorden på Svalbard. (Figur fra W. Dallmann) |
|
 |
Kap 08 - s. 268b i 2006-utgaven, s. 272b i 2013-utgaven Borkjerne fra Soldoggformasjonen i brønn 7128/4-1 på Finnmarksplattformen. Bildet viser elvesletteavsetninger – lys grå sandstein og mørk grå slamstein, med et kullag i mellom. (Foto: G.B. Larssen m.fl.) |
|
 |
Kap 08 - s. 268c i 2006-utgaven, s. 272c i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt fra Finnmarksplattformen. Lagene i Billefjordgruppen har en kileformet geometri og ble avsatt i halvgrabenbassenger i tidligkarbon. Gipsdalsgruppen varierer også noe i tykkelse, mens lagene i Bjarmelands- og Tempelfjordgruppene er jevntykke over store områder. De ble avsatt etter at jordskorpebevegelsene i Barentshavområdet hadde stilnet. (Figur fra G.B. Larssen m.fl.) |
|
 |
Kap 08 - s. 269 i 2006-utgaven, s. 273 i 2013-utgaven Rester etter gruvejernbane, Bjørnøya. Ødeleggelsene skyldes ikke tidens tann, men granatangrep av den britiske marinen i 1940! (Foto: D. Worlsey) |
|
 |
Kap 08 - s. 270 i 2006-utgaven, s. 274 i 2013-utgaven Geografi og viktigste sedimenttyper i nordområdene i midtkarbon. Grunnhavet i Barentshav-området hadde nå ekspandert og strakte seg i en tunge sørover gjennom Sverige og Finland. I grunnhavet ble det avsatt kalksteiner. Like nord for Finnmark og langs kantene av grunnhavet fantes kystsletter med inndamping og evaporittavsetninger. De tidligere elveslettene mellom Midt-Norge og Grønland var blitt til ørkensletter. Plasseringen av Norge, Svalbard og Grønland er i henhold til platerekonstruksjon for karbontiden. (Figur modifisert fra H. Brekke) |
|
 |
Kap 08 - s. 271a i 2006-utgaven, s. 275a i 2013-utgaven Fjellet Pyramiden i Billefjorden på Svalbard, med den russiske gruvebyen Pyramiden i forgrunnen. Rørgata til venstre i bildet ligger omtrent på Billefjordforkastningen. Til venstre for forkastningen finnes mørkerøde, devonske bergarter. Til høyre, nærmest forkastningen, finnes gråsvarte, kullførende avsetninger fra tidligkarbon (Hørbyebreformasjonen). Over disse ligger vekslende røde og gulgrå lag fra midtkarbon (Ebbadalformasjonen). De grå lagene på toppen av fjellet er fra seinkarbon (Wordiekamformasjonen). (Foto. A. Strøm) |
|
 |
Kap 08 - s. 271b i 2006-utgaven, s. 275b i 2013-utgaven Geografi og avsetningsmiljø på Svalbard i midtkarbon. (Figur modifisert fra R.J. Steel og D.Worsley) |
|
 |
Kap 08 - s. 271c i 2006-utgaven, s. 275c i 2013-utgaven Detaljbilder fra midtkarbonske lag i Odellfjelleddet i Ebbadalformasjonen ved Pyramiden. |
|
 |
Kap 08 - s. 272 a 2006-utgaven, s. 276a i 2013-utgaven Trikolorfjellet ved munningen av Austfjorden på Svalbard. Bildet viser lagdelt rød og gul sandstein, hvit evaporitt og gråsvart dolomitt fra Tricolorfjelleddet, Ebbadalformasjonen. (Foto: A. Strøm) |
|
 |
Kap 08 - s. 272b i 2006-utgaven, s. 276b i 2013-utgaven Skjematiske snitt gjennom Billefjordbgrabenen på Svalbard. Legg merke til den sterkt kileformete geometrien til avsetningene i Ebbadalformasjonen. Disse lagene ble avsatt samtidig med innsynkingen i Billefjordgrabenen og kalles derfor synriftavsetninger. (Figur fra E.P. Johannessen) |
|
 |
Kap 08 - s. 272c i 2006-utgaven, s. 276c i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt fra Lopphøgda nordover mot Bjarmelandsplattformen. Lagene i Gipsdalgruppen har en kileformet geometri og ble avsatt i halvgrabener, akkurat som på Svalbard. Legg merke til at forkastningene ikke går gjennom lagene i Bjarmelands- og Tempelfjordgruppene. De ble avsatt etter at jordskorpebevegelsene i Barentshavområdet hadde stilnet. (Figur fra G. B. Larssen m.fl.) |
|
 |
Kap 08 - s. 273a i 2006-utgaven, s. 277a i 2013-utgaven Hvite gips- og anhydrittlag fra Minkinfjellformasjonen i Billefjorden på Svalbard. Gipsen er stort sett dannet på overflaten, ved omvandling fra anhydritt. |
|
 |
Kap 08 - s. 273b i 2006-utgaven, s. 277b i 2013-utgaven Anhydritt med hønsenettingstruktur, dannet på store sabkhaflater i seinkarbon. |
|
 |
Kap 08 - s. 274 i 2006-utgaven, s. 278 i 2013-utgaven Geografi og viktigste sedimenttyper i nordområdene i tidligperm. (Figur modifisert fra H. Brekke) |
|
 |
Kap 08 - s. 275a i 2006-utgaven, s. 279a i 2013-utgaven Fra området mellom Austfjorden og Billefjorden på Svalbard. Her ligger gulgrå, seinkarbon kalksteiner i Wordiekamformasjonen direkte på gråsvarte grunnfjellsbergarter fra Hecla Hoekformasjonen. Innfelt bilde: En gruppe geologer undersøker lag av finkornet kalkstein i Wordiekamformasjonen. (Begge foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 08 - s. 275b i 2006-utgaven, s. 279b i 2013-utgaven Tynnslipbilde fra Ørneformasjonen i brønn 7128/6-1. Bildet viser en grovkornet, bioklastisk kalkstein med rester av planktoniske foraminiferer. (Foto: G. B. Larssen m. fl.) |
|
 |
Kap 08 - s. 276 i 2006-utgaven, s. 280 i 2013-utgaven Fossiler fra seinkarbon og tidligperm på Svalbard og Bjørnøya. |
|
 |
Kap 08 - s. 277a i 2006-utgaven, s. 281a i 2013-utgaven Livet på sjøbunnen i tidligperm. I det varme havet var det en rik bunnfauna med koraller, bryozoer (mosdyr), krinoider (sjøliljer) og svamper. Fra utstillingen ”Life through the ages”, University of Michigan. (Foto: www.palaeos.com/Timescale) |
|
 |
Kap 08 - s. 277b i 2006-utgaven, s. 281b i 2013-utgaven Fossile revstrukturer fra Wordiekamformasjonen ved Skansen på Svalbard. Innfelt bilde: Revene ble dannet av en enkel organisme, Palaeoaplysina, som var et plateformet svampdyr. (Begge foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 08 - s. 278a i 2006-utgaven, s. 282a i 2013-utgaven Fjellet Skansen i Billefjorden på Svalbard. Den nederste skråningen består av hvite og grå gips-, anhydritt- og dolomittlag i Gipshukformasjonen. Den øverste, bratte klippen består av kisellag fra Kapp Starostinformasjonen. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 08 - s. 278b i 2006-utgaven, s. 282b i 2013-utgaven Seismisk relieffkart fra Lopphøgda. Kartet viser et mønster av polygonale karbonatrev i permlagene. (Figur fra D. Hunt) |
|
 |
Kap 08 - s. 278c i 2006-utgaven, s. 282c i 2013-utgaven Seimisk linje fra Lopphøgda, med tydelige revstrukturer i den skrånende permlagrekken. (Figur fra D. Hunt) |
|
 |
Kap 08 - s. 279a i 2006-utgaven, s. 283a i 2013-utgaven Tynnslipbilde av bryozoer og fusulinider fra tidligperm i grunnboring 7129/10-U-2 på Finnmarksplattformen. (Foto: H.A. Nakrem) |
|
 |
Kap 08 - s. 279b i 2006-utgaven, s. 283b i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt fra Nordkappbassenget. Snittet viser salt fra seinkarbon som har trengt gjennom overliggende mesozoiske og kenozoiske lag til havbunnen. På veien opp har saltet revet med seg en stor blokk med karbonsk/permisk kalkstein. De mesozoiske lagene er skjøvet oppover, og sandsteinslag i trias, som er kuttet av saltstokken, danner i dag feller for olje og gass. Brønn 7228/7- 1A går inn i Dumbofeltet. (Figur fra K. Sollid) |
|
 |
Kap 08 - s. 279c i 2006-utgaven, s. 283c i 2013-utgaven Von Buchs tegning av Spirifer keilhavii. Brachiopoden Spirifer keilhavii fra permiske lag ble funnet og beskrevet av professor Keilhau da han besøkte Bjørnøya i 1827. |
|
 |
Kap 08 - s. 280 i 2006-utgaven, s. 284 i 2013-utgaven Geografi og viktigste sedimenttyper i nordområdene i seinperm. Barentshavsområdet var fortsatt et grunnhav, men det ble nå avsatt hovedsakelig slam i stedet for kalk. Mellom Grønland og Midt-Norge var det blitt et sammenhengende bassengområde med ørkenavsetninger. Plasseringen av Norge, Svalbard og Grønland er i henhold til platerekonstruksjon for permtiden. (Figur modifisert fra H. Brekke) |
|
 |
Kap 08 - s. 281a i 2006-utgaven, s. 285a i 2013-utgaven Akseløya i Bellsund på Svalbard. Akseløya består av vertikalstilte kisellag fra Kapp Starostinformasjonen og står som en rygg tvers over innløpet til van Mijenfjorden. Kisellagene er svært harde. Det førte til at isbreene som grov ut van Mijenfjorden ikke klarte å erodere like langt ned i disse lagene som i lagene rundt. (Foto: A. Nøttvedt) |
|
 |
Kap 08 - s. 281b i 2006-btgaven, s. 285b i 2013-utgaven Borkjerne som viser overgangen fra gråblå kalksteiner i Isbjørnformasjonen til gråsvarte, kiselholdige slamsteiner i Røyeformasjonen i rønn 7128/6-1 på Finnmarksplattformen. (Foto: G.B. Larsen m.fl) |
|
 |
Kap 08 - s. 281c i 2006-utgaven, s. 285c i 2013-utgaven Tynnslipbilde fra spikulittlag i Kapp Starostinformasjonen. Bildet viser svampenåler blandet med leire. (Foto: T. Hellem) |
|
 |
Kap 08 - s. 282a i 2006-utgaven, s. 236a i 2013-utgaven Tynnslipbilde fra spikulittlag i Røyeformasjonen i brønn 7128/4-1 på Finnmarksplattformen. Blå farge er epoxylim og viser at det stedvis er høy porøsitet i bergarten. (Foto: G. B. Larssen m.fl.) |
|
 |
Kap 08 - s. 282b i 2006-utgaven, s. 286b i 2013-utgaven Fossiler fra seinperm på Svalbard, Bjørnøya og i Barentshavet. |
|
 |
Kap 08 - s. 283 i 2006-utgaven, s. 287 i 2013-utgaven Modellert gjennomsnittlig årstemperatur på jordoverflaten ved den seinpermiske masseutslettingen. Beregningene antyder en gjennomsnittlig årstemperatur ved havflaten på 30–35 grader rundt ekvator, og 5–10 grader i polhavene. Modellen er basert på datasimulering ved National Center for Climatic Research, Boulder. (Figur fra J. Kiehl) |
